Likbrenning

I store deler av bronse- og jernalder var likbrenning vanlig i Norge, jfr arkeologiske utgravninger av branngraver. Fra 1000-tallet ble det stadig mer uvanlig, fordi kristendommen tradisjonelt har vært negativ til likbrenning.

På 1800-tallet var kremasjon en viktig kampsak for fritenkerbevegelsen i Europa. Det fantes egne likbrenningsforeninger både i Norge, Danmark og Tyskland. Bergens Likbrendingsforening arbeidet for saken fra 1893, de første årene ledet av arkitekt Schak Bull. Likbrenningsloven (Lov om Ligbrænding)^[1] var en av Europas mest liberale lover på dette området. De første årene måtte likevel de døde sendes til Göteborg for å kremeres. Bergen fikk Norges første krematorium i 1907, beliggende i bydelen Møllendal og tegnet av arkitekt Schak Bull i 1906. Foreningens arkiv 1893-1914 oppbevares ved Bergen byarkiv.^[2] Oslo fikk sin første kremasjonsovn i 1909.^[3]

Kremering av en menneskekropp ved rundt 1 100°C, og tar rundt 75 minutter. Treverk selvantenner mellom 3-400°C, slik at kisten antennes når den er på vei inn i ovnen. Metall fra proteser og annet fjernes før knokkelrester kvernes til aske og helles i en urnen. Vekten av asken etter en voksen person er rundt 3-4 kilo. Røyk fra kremasjon som slippes ut ufiltrert, kan inneholde kvikksølv fra amalgamfyllinger, i tillegg til sot, støv og tjærestoffer. Kremasjon koster det halve av kistebegravelser både foretablering og drift. Pårørende er sjelden til stede, men blant sikher er dette påbudt. I Norge er det ingen formell utdanning i å foreta kremasjon, selv om det finnes åtti krematører i Norges 26 krematorier, og nabolandene har slik utdanning.^[4]

I 2008 var andelen kremerte av døde nordmenn 35 prosent,^[5] i 2022 økt til 47,9 prosent, men lang avstand til nærmeste krematorium mange steder er trolig til hinder for videre vekst. Til sammenligning kremeres 86,8 prosent i Danmark, og i Japan 99,97 prosent.^[6]

I dag reguleres kremasjon i lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd («gravferdsloven»)^[7] fra 7. juni 1996 og forskrift til lov om kirkegårder, kremasjon og gravferd («gravferdsloven»)^[8] fra 10. januar 1997.

Asken fra den kremerte samles i en askeurne som normalt settes ned på offentlig kirkegård eller gravplass. Oftest skjer dette i en egen seremoni som kan gjennomføres med eller uten kirkelig medvirkning.

På 2000-tallet har innføring av strengere utslippskrav for krematorier^[9] gjort det nødvendig å oppgradere mange kremtorieanlegg i Norge. En rekke krematorier drev i flere år på dispensasjon med et tak på 200 kremasjoner i året, før de ble enten nedlagt eller oppgradert. Det har skjedd en konsolidering av kremasjonsvirksomheten i færre krematorier. Typisk i så måte er situasjonen i Vestfold, der krematorier i fire byer (Horten, Tønsberg, Sandefjord og Larvik) er nedlagt, mens det nyåpnede Vestfold krematorium utfører kremasjonstjenester for hele fylket.

• Juvkam, Per: Kirkens syn på kremasjon. Artikkel i bladet Kirkegårdskultur 1/1970
• Østigård, Terje: Death in world religions. BRIC Press 2004. Bergen. ISBN 82-7453-059-4 Nettutgave

• «Lik og likskap - om betaling for kremasjon, gravlegging og grav», regjeringen.no