Iron Maiden: Forskjell mellom sideversjoner

Iron Maiden
Utmerkelser		Grammypris for beste Metal-band (2011)
Opphav		London, England
Periode		1975–d.d.
Sjanger		Heavy metal
Aktive år		1975–
Plateselskap		EMI
Nettsted		www.ironmaiden.com
IMDb		IMDb
Medlemmer
Bruce Dickinson Dave Murray Adrian Smith Janick Gers Steve Harris Nicko McBrain
Tidligere medlemmer
Dennis Stratton Clive Burr Paul Di'Anno Blaze Bayley Doug Sampson Ikke inkludert på noen album/singler: Paul Day Dennis Wilcock Dave Sullivan Terry Rance Bob Sawyer Terry Wapram Paul Cairns Paul Tod Tony Parsons Ron Matthews Barry «Thunderstick» Graham Tony Moore
Logo
Iron Maiden på Commons

Iron Maiden (engelsk for jernjomfru) er et britisk heavy metal-band som ble grunnlagt i 1975 i London, England, av bassisten Steve Harris. Bandet regnes for å være et av de mest innflytelsesrike bandene innen heavy metal-sjangeren, har per 2010 solgt omtrent 85 millioner album,^[1] og har gjort seg bemerket med sine spektakulære sceneshow. Bandet har også hatt stor innflytelse på utviklingen av andre metal-sjangre. Et eksempel på dette er blant annet det amerikanske thrash metal-bandet Slayer, som rangerer Iron Maiden som et av de bandene som har påvirket dem mest.^[2]

Iron Maiden har i tillegg fungert som en viktig inspirasjonskilde for generasjoner av band, fra Metallica og Megadeth, til Trivium og Avenged Sevenfold.^[3][4]

19. august 2005 ble bandet medlem av «Hollywood's Rockwalk», som er musikkens svar på Hollywood Walk of Fame.^[5][6][7]

Den lange – og tidvis kronglete – veien til verdensberømmelse begynte i 1975. Første juledag dannet bassist Steve Harris Iron Maiden og rekrutterte gitaristene Dave Sullivan og Terry Rance, trommeslager Ron Matthews og vokalist Paul Day. Paul Day ble raskt sparket fra bandet og erstattet av Dennis Wilcock. Litt senere ble Dave Sullivan og Terry Rance byttet ut med Dave Murray, som skulle bli den nye faste lederen av bandet sammen med Steve Harris. Etter over tretti år med mange utskiftninger, spesielt i begynnelsen, er det fremdeles de to som sitter i «førersetet» i bandet.

Bandets maskot, Eddie, er en figur som går igjen både på konsertene og omslagene på albumene de har gitt ut. Det er også blitt laget et videospill basert på Eddie kalt Ed Hunter. Iron Maiden gjennomgikk svært mange utskiftinger i løpet av 1970-tallet, og i denne perioden livnærte bandet seg ved å spille for det meste på punk-klubber rundt omkring i Londons østkant. Selv om Iron Maiden var et heavy metal-band inspirert først og fremst av Deep Purple, Yes, Wishbone Ash og Black Sabbath, bar musikken deres preg av en rask punk-stil i begynnelsen. Et avbrekk fra denne stilen kom imidlertid da originalvokalisten Paul Day forlot bandet til fordel for Dennis Wilcock. Mens Day var en tilhenger av punk-stilen, var Wilcock som Kiss-fan mer interessert i bruk av pyroteknikk, sminke og falskt blod på scenen.

Hvis bandet hadde vært punkete før, så ble de ikke mindre punkete da Paul Di'Anno overtok som vokalist. Plateselskapene hadde i årevis prøvd å overbevise Iron Maiden om å klippe håret og ofre metal-stilen til fordel for en «mer punkete stil», og med korthårede Di'Anno som frontfigur kunne bandet blande de to stilene til en salig miks av klassiske tema, galopperende metal-rytmer og kjappe «hardcore gitarriff». I løpet av 1978 klarte Harris og Murray sånn noenlunde å stabilisere besetningen i bandet, som nå bestod av Harris, Murray og Di'Anno, i tillegg til trommeslageren Doug Sampson.

Iron Maiden var en sensasjon i det engelske rockemiljøet på denne tiden. Bandet hadde spilt sammen i bare tre år, men hadde på den tiden fått en lojal skare av tilhengere. De hadde imidlertid ikke spilt inn noe av musikken de hadde laget enda, og 31. desember 1978 spilte bandet inn en av de mest berømte demoene i rockehistorien. Demoen inneholdt fire låter, og tre av dem ble med på singelen The Soundhouse Tapes (1979), som den dag i dag er et ettertraktet objekt som både bootleg og piratkopi.

Soundhouse Tapes ble utgitt 10. november 1979 i bare 5 000 eksemplarer, som alle ble revet bort i løpet av en uke. Singelen ble utgitt som en originalkopi igjen i 1996, fremdeles i en begrenset utgave, og disse kopiene gikk for tusenvis av kroner. To av låtene på singelen, «Prowler» og «Iron Maiden», gikk rett inn på førsteplass på de engelske metal-hitlistene.

Tidligere hadde Dave Murray blitt akkompagnert av en ekstra gitarist, men mesteparten av 1977 og 1978 var han alene som gitarist. Dette endret seg med Tony Parsons inntreden i 1979. I slutten av oktober samme år skrev Iron Maiden under på en større avtale med plateselskapet EMI – avtalen ble ikke offentliggjort før 15. desember – en avtale som markerte starten på et samarbeid som skulle vare i nesten 15 år.

Nesten samtidig sluttet Parsons i bandet – etter bare 10 uker – og ble erstattet av Dennis Stratton, selv om Iron Maiden i utgangspunktet ønsket Murrays barndomskamerat Adrian Smith som Parsons etterfølger. Murray og Smith hadde tidlig på 1970-tallet spilt sammen i et skoleband som het «Evil Ways». Smith var imidlertid opptatt som vokalist og gitarist i sitt eget band, Urchin. Noen måneder etter, i januar 1980, måtte også trommeslager Sampson kaste inn håndkleet, på grunn av sykdom. Han ble erstattet av Clive Burr, og bandet var med dét klar til å gå i studio for sitt første album.

Albumet Iron Maiden ble gitt ut i 1980 og fikk gode kritikker på toppen av et bra salg. Albumet inneholdt noen av deres største og mest kjente låter. Bandet åpnet for Kiss på deres 1980 Unmasked Tour, i tillegg til at de åpnet for Judas Priest på enkelte konserter. Etter Kiss-turnéen ble Dennis Stratton sparket fra bandet på grunn av «kreative og personlige forskjeller», og endelig lå alt til rette for Adrian Smiths inntog i bandet.

Smith brakte noe nytt til Iron Maidens lydbilde. Hans mer rytmiske og eksperimentelle stil var komplimentær til Murrays "blues"melodiøse stil. Et av bandets varemerker er «tvillingharmoniene» som Murray og Smith leverer, en stil som uten tvil var inspirert av Wishbone Ash og Thin Lizzy, men som de gjorde til typisk for metal idag.

I 1980 besøkte Iron Maiden også Norge for første gang som oppvarmingsband for Kiss i Drammenshallen.

I 1981 ga Iron Maiden ut sitt andre album, Killers. Det var med dette albumet de ble introdusert til et amerikansk publikum for første gang. På dette tidspunktet hadde Iron Maiden allerede etablert seg som hovedattraksjonen blant bandene som utgjorde den britiske metal-bølgen; the New Wave of British Heavy Metal. Killers er fremdeles et av bandets raskeste og hardeste album, og er favorittalbumet for mange av de eldste tilhengerne.

Som en gruppe var Iron Maiden aldri involvert i mye festing eller misbruk av narkotika, om man ser bort fra vokalisten Paul Di'Anno. Idet de var i ferd med å få sitt store gjennombrudd i USA, ble oppførselen til Di'Anno mer og mer ødeleggende for bandet, noe som hadde en negativ effekt på fremførelsen av musikken, og i slutten av 1981 ble han byttet ut til fordel for den tidligere Samson-vokalisten Bruce Dickinson.

Dickinson hadde en annerledes – ifølge mange bedre – måte å tolke og synge sangene på, og stemmen hans hadde en helt annen rekkevide enn vokalistene før ham. Hans debut med Iron Maiden var med albumet The Number of the Beast, som blir regnet som en klassiker innen heavy metal-sjangeren. Albumet ble en suksess over hele verden, og spesielt tre låter satte ettertrykkelig merke etter seg; «The Number of the Beast», «Run to the Hills» og «Hallowed Be Thy Name».

For første gang dro bandet på en verdensturné, hvor de besøkte bl.a. USA, Japan og Australia. Turnéen ble imidlertid forstyrret av religiøse grupperinger som hevdet at Iron Maiden var et satanisk band på grunn av de mørke tekstene, som de påstod handlet om Satan. I virkeligheten var det bare én av låtene – «The Number of the Beast», som dreier seg om et mareritt – som berørerte «den mørke siden av teologien». Iron Maiden benektet all tilknytningen til satanisme, og bandet har aldri gitt ut et album som måtte ha blitt merket med advarsler på grunn av innholdet.

Etter suksessen med The Number of the Beast, hadde bandet blitt superstjerner verden over. Før de gikk tilbake til studio i 1983, ble trommeslageren Clive Burr byttet ut med Nicko McBrain. De neste årene ga Iron Maiden ut fire album som alle solgte til flere ganger platina flere steder i verden; Piece of Mind (1983), Powerslave (1984), Live After Death (1985) og Somewhere in Time (1986). Overalt hvor de dro samlet de et stort publikum, spesielt i Skandinavia, Sør-Amerika, Asia, Australia og USA.

Alle disse albumene inneholdt låter som bestod av kompliserte melodier, hyppige rytmeskifter, og ofte klassiske temaer. I motsetning til mange andre lignende band på den samme tiden, unngikk Iron Maiden bevisst sanger som dreide seg om alkohol, narkotika, seksualitet og kvinner – sistnevnte dog med tre unntak; «Charlotte the Harlot», «22 Acacia Avenue» og «Hooks in You». Tekstene dreide seg i stedet ofte om engelsk litteratur («Rime of the Ancient Mariner»), historie («Alexander the Great») og krig («The Trooper»). Musikken ble ofte betegnet som «intelligent metal»,^{[trenger referanse]} og er fremdeles regnet som i en klasse for seg selv om man sammenligner med mange andre metal-band på 1980-tallet.

I 1988 prøvde bandet en annerledes tilnærming til deres syvende studioalbum, Seventh Son of a Seventh Son. Dette var et konseptalbum som omhandlet barn med klarsynte evner, og var basert på boken Seventh Son av Orson Scott Card. Det var det mest eksperimentelle Iron Maiden-albumet de hadde laget til da, og blir ofte referert til som bandets kreative toppunkt og beste album, men samtidig også slutten på «gullalderen».

For første gang på sju år opplevde bandet en utskifting av medlemmene, da gitaristen Adrian Smith sluttet. Tidligere gitarist i Gillan, Janick Gers, ble valgt som erstatter for Smith. I 1990 ga bandet ut No Prayer for the Dying, som fikk en dårlig mottakelse blant tilhengerne. Med dette albumet gikk Iron Maiden tilbake til den litt tyngre stilen, men tekstene var enklere, og musikken i seg selv ikke var så utfordrende som tidligere. I tillegg begynte vokalisten Bruce Dickinson å eksperimentere med en skarpere stemme, noe som heller ikke ble tatt godt imot blant tilhengerne. Albumet var imidlertid en kommersiell suksess, og resulterte i én topplassering på hitlistene med låten «Bring Your Daughter to the Slaughter», fra skrekkfilmen A Nightmare on Elm Street 5.

Før utgivelsen av No Prayer for the Dying, begynte Dickinson en solokarriere parallelt med å være vokalist i Iron Maiden (Janick Gers var forøvrig gitarist i bandet hans). Han fortsatte å turnere for Iron Maiden i 1991, og gikk i studio med dem igjen for å produsere suksessalbumet Fear of the Dark, som ble utgitt i 1992. Albumet hadde flere låter som ble meget populære blant tilhengerne, bl.a. «Afraid to Shoot Strangers», som rettet et kritisk blikk på Gulfkrigen, men spesielt «Fear of the Dark», som siden har vært et tilnærmet fast innslag på alle deres konserter.

Selv om metal ble sett på som litt utdatert i 1992 – grunge var populært på dette tidspunktet – fortsatte Iron Maiden å spille for utsolgte arenaer verden over. Dickinson fortsatte imidlertid å synge på en skarp måte, og flesteparten av tekstene var en nedtur i forhold til bandets tidligere suksesser. I 1993 forlot Bruce Dickinson bandet til fordel for sin egen solokarriere. Dette var et hardt slag for både Iron Maiden og tilhengerne. Dickinson lovte imidlertid å være i bandet frem til slutten av året, noe som resulterte i konsertalbumene A Real Live One og A Real Dead One.

Iron Maiden prøvde ut hundrevis av vokalister før de til slutt valgte Blaze Bayley i 1994. Blaze hadde tidligere vært vokalist i Wolfsbane og viste seg å være en verdig arvtaker etter Dickinson, selv om stemmen hans ikke hadde den samme rekkevidden som Dickinsons.

Etter tre år siden forrige album, ble The X Factor sluppet i 1995, og for første gang ble tilhengerne splittet opp; enten elsket man albumet, eller så hatet man det. Mye av grunnen til denne splittelsen må nok skyldes at lydbildet på The X Factor var veldig forskjellig fra alle de andre albumene bandet hadde utgitt. Albumet serverte den ene mørke og dystre låten etter den andre, noe som muligens skyldes Steve Harris sine personlige problemer på denne tiden. Den 11 minutter lange episke låten «Sign of the Cross», som omhandler inkvisisjonen, står imidlertid frem som en ekte Iron Maiden-klassiker.

I 1996 var bandet for det meste ute og turnerte, før de igjen returnerte til studioet for å produsere Virtual XI. Albumet ble sluppet i 1998 og hadde et lydbilde som helt klart var «lystigere» enn The X Factor. Den mest populære låten, «The Angel and the Gambler», ble av Iron Maiden-tilhengerne ansett som den dårligste låsten på albumet. Dette resulterte i at mange hørte bare denne låten før de bestemte seg for om de skulle kjøpe Virtual XI, noe som igjen resulterte at de ikke kjøpte albumet. Virtual XI ble aldri noen salgssuksess, og ble det første Iron Maiden-albumet som ikke solgte mer enn én million eksemplarer.

Tidlig i 1999 forlot Bayley Iron Maiden, og bare noen måneder senere sjokkerte bandet verden da de annonserte gjenforeningen med ikke bare tidligere vokalist Bruce Dickinson, men også tidligere gitarist Adrian Smith. Janick Gers skulle også fortsette i bandet, slik at Iron Maiden nå hadde tre gitarister – noe som er forholdsvis uvanlig for band. I tillegg var det åpenbart at Dickinson gjennom 1990-tallet gradvis hadde kommet tilbake til sin «rene stemme», i stedet for den litt røffere stemmen på No Prayer for the Dying og Fear of the Dark, og alt var plutselig 80-tall igjen. Bandet dro ut på en gjenforeningsturné, og samlet både gamle og nye tilhengere over hele verden.

I 2000 begynte perioden man godt kan kalle «de progressive årene». Bandet slapp albumet Brave New World, basert på Aldous Huxleys roman med samme navn. Låtene var lengre, og tekstene omhandlet alt fra mørke temaer til samfunnskritikk. Bandet fikk en ny tilhengerskare med eksperimenteringen innen progressiv metal, og Brave New World ble sett på som det beste Iron Maiden-albumet på over 10 år.

Verdensturnéen endte i januar 2001 med en konsert på Rock in Rio-festivalen. For bandet, og ikke minst tilhengerne, var det som en drøm gikk i oppfyllelse; Iron Maiden var tilbake der de var på sitt største på 1980-tallet. De spilte der for 250 000 publikummere.

Bandet fortsatte med sin progressive trend med albumet Dance of Death (2003). Albumet solgte til platina i flere land, og etterlot seg ingen tvil om at Iron Maiden fremdeles var en heavy metal-sensasjon. Enkelte går så langt som å si at Dance of Death faktisk overgikk Brave New World når det gjelder kreativitet, og at den er det beste albumet siden Seventh Son of a Seventh Son fra 1988. Dance of Death er også det eneste albumet bandet har gitt ut hvor trommeslager Nicko McBrain har bidratt med å lage en låt – «New Frontier» – hvor han skrev basslinjen.

I 2005 annonserte Iron Maiden en turné for å feire at det hadde gått 25 år siden deres første album ble sluppet, og at det hadde gått 30 år siden bandet ble opprettet. En nyutgivelse av Number of the Beast-singelen gikk rett inn som nr. 3 på de britiske hitlistene. Turnéen skulle også støtte opp omkring utgivelsen av DVD-en The Early Days, som er en hyllest til dem selv og musikken de laget i perioden 1976–83. Høsten 2005 ble CD-en Death on the Road sluppet. Det var i utgangspunktet meningen at denne skulle slippes samtidig med en DVD-utgave, men den lot vente på seg til 6. februar 2006.

28. august 2006 ble Iron Maidens 14. studioalbum, A Matter of Life and Death, sluppet. Albumet fikk strålende kritikker, og ble allment sett på som det klart beste siden Seventh Son of a Seventh Son og havnet raskt øverst på albumlistene i flere land. Samme høst dro bandet ut på en ny verdensturné, og besøkte Norge to ganger; først i Vallhall Arena i Oslo, og to dager etterpå i Vestlandshallen i Bergen. Begge konsertene var så godt som utsolgte.

10. juni 2007 spilte Iron Maiden på Download Festival som headliner for fjerde gang. Hele konserten deres ble «streamet» direkte på festivalens egen Internett-radio.^[8]

I 2008 la Iron Maiden ut på en ny verdensturné, kalt «Somewhere Back in Time», hvor de spilte sanger fra de sju første albumene. Turnéen startet i februar 2008. Bandet tok turen til de fleste verdensdeler, blant annet Europa og Norge, hvor de spilte på Lerkendal stadion og Valle Hovin stadion i juli. På første runde av turnéen fikk Iron Maiden spesialinnredet et Boeing 747-fly, døpt «Ed Force One», til å frakte band, utstyr og teknikere til Australia, Asia og Sør-Amerika.

Bandet vant BRIT Awards i 2009 som «Årets Beste Liveband 2008».^[9] En dokumentarfilm, Iron Maiden: Flight 666, innspilt under «Somewhere Back in Time»-turnéen, hadde premiere på kino verden over 21. april 2009.^[10] Den er også gitt ut på DVD og Blu-ray.

Utgivelsen av The Number of the Beast i 1982 førte til at Iron Maiden ble beskyldt for å være satanister, spesielt i USA. Selv om bandet selv prøvde å avvise beskyldningene ved å påpeke at sangen handler om en drøm Steve Harris hadde, trodde media noe helt annet. En gruppe kristne ville at alle bandets album (sammen med alle Ozzy Osbournes album) skulle ødelegges.

Under, eller etter, innspillingen av albumet, var produsent Martin Birch involvert i en bilulykke hvor regningen for reparasjonen kom på 666 pund. Birch betalte i stedet 667 pund, og det hører med til historien at personen i den andre bilen var religiøs.^[13]

På denne tiden var det i tillegg mye oppstuss rundt sataniske beskjeder som ble «gjemt» i musikken til de litt hardere bandene. Slike beskjeder ble som regel oppdaget ved spille den aktuelle sangen baklengs. På Piece of Mind-albumet hadde Iron Maiden valgt å inkludere en slik beskjed på starten av «Still Life», men beskjeden er langt fra satanistisk; «'What Ho', said the thing with three bonces... do not meddle with things you do not understand!», etterfulgt av en rap. Enkelt oversatt betyr dette noe sånt som at «man ikke skal tulle med noe man ikke har greie på».

Det oppstod en mindre konflikt med forfatteren Frank Herbert da Iron Maiden ønsket å lage en sang basert på, og med samme navn som, romanen Dune. Herbert nektet Iron Maiden å bruke tittelen Dune og fraser fra boken. Låten skiftet dermed navn til «To Tame a Land», og er den siste låten på albumet Piece of Mind, som ble utgitt i 1983.

På coveret til alle Iron Maidens album kan man et eller annet sted lese «Up the Irons!» (på Killers står det imidlertid «Up the Hammers»). Dette er en hyllest til den engelske fotballklubben West Ham United FC som bassist Steve Harris og tidligere vokalist Paul Di'Anno er store tilhengere av. Harris har også West Hams logo på bassgitaren sin, og ved en rekke konserter har han også vært ikledd en spesiallaget West Ham-drakt på scenen.

• (en) Offisielt nettsted
• (en) Iron Maiden (musical group) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Iron Maiden – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Iron Maiden hos Encyclopaedia Metallum
• (en) Iron Maiden hos The Gauntlet
• Iron Maiden hos Discogs.com