Adolf Eichmann: Forskjell mellom sideversjoner

Adolf Eichmann
Født		Otto Adolf Eichmann 19. mars 1906[1][2][3][4] Solingen (Kongeriket Preussen, Det tyske keiserrike)[5]
Død		1. juni 1962[6][7] (56 år) Ramla (Israel)[8][9][10] Hengning
Beskjeftigelse		Politiker, politibetjent
Embete		Oberstløytnant
Utdannet ved		Staats-Realschule
Ektefelle		Veronika Eichmann[11]
Far		Adolf Karl Eichmann
Mor		Maria Eichmann
Barn		Ricardo Eichmann
Parti		Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei[12]
Nasjonalitet		Nazi-Tyskland Weimarrepublikken Østerrike[13]
Gravlagt		Middelhavet (bygge- og anleggsnæringen)
Medlem av		Allgemeine SS
Utmerkelser		6 oppføringer Anschlussmedaljen Jernkorset av 2. klasse Ehrenwinkel der Alten Kämpfer SA-sportsmerket SS-Ehrenring Krigsfortjenestekorset
Troskap		Nazi-Tyskland
Våpenart		Schutzstaffel
Militær grad		Obersturmbannführer
Kommandoer		Schutzstaffel
Dømt for		Forbrytelser mot menneskeheten, krigsforbrytelse
Dom		Dødsstraff
Deltok i		Andre verdenskrig
IMDb		IMDb
Signatur
Adolf Eichmann på Commons

Adolf Eichmann (født 19. mars 1906 i Solingen i Nordrhein-Westfalen i Tyskland, henrettet 1. juni 1962 i Ramla nær Tel Aviv i Israel) var en Obersturmbannführer i SS i det nasjonalsosialistiske Tyskland og en av de hovedansvarlige for logistikken under holocaust.^[14] Han organiserte identifisering og transporten av dem som skulle sendes til konsentrasjonsleirene, og ble ofte kalt det tredje rikes «sjefsbøddel». På denne måten medvirket han til mord på godt over 1 million mennesker. Eichmann skal selv ha sagt at han hadde seks millioner på samvittigheten.^[15]

Eichmann rømte etter andre verdenskrig til Argentina og var der til han i 1960 ble funnet og bortført av israelske agenter. Etter rettssak i Jerusalem ble han henrettet som krigsforbryter i 1962. Dette er den eneste dødsstraffen fullbyrdet i Israel.^[16] Han har siden ofte blitt karakterisert som en «pliktoppfyllende folkemorder» og vært eksempel i diskusjoner om ondskap, lydighet, samvittighet, moral og allmenmenneskelig psykologi.

Midt i oktober 1944 ble Miklós Horthy avsatt som statsoverhode i Ungarn og Eichmann kom tilbake fra Berlin fast bestemt på å deportere resten av jødene fra Ungarn. Rudolf Kastner noterte i dagboken sin: «Han så i det øyeblikket ut til å være verdens lykkeligste mann.»^[a] Eichmann var en trofast familiefar og ektemann, men i 1944 begynte han å forsømme familien blant annet ved sidesprang. Han ble kjederøyker og begynte å drikke mye. Eichmann begynte å oppføre seg paranoid: han var i konstant frykt for attentat, han sluttet å bruke fly, han hadde alltid to ladde maskinpistoler i bilen og hans innkvartering var konstant bevoktet. Han unngikk fotografering.^[15]

I sitt virke som sjef for jødesaker i RSHA reiste Eichmann Europa rundt med SS-tjenestemenn som Dieter Wisliceny, Theodor Dannecker, brødrene Rolf og Hans Günther. Med unntak av disse var Alois Brunner og øvrige medarbeidere østerrikere som Eichmann selv - 80 % av Eichmanns stab var østerrikere. Eichmann insisterte på at de skulle forbli i teamet hans, de fikk ikke dra til fronten eller gå over til Waffen SS.^[15][17] Dannecker kom fra Tübingen der det fra studentmiljøet ble rekruttert flere ledere til Einsatzgruppen, blant annet hans venn Martin Sandberger.^[18][19]

Adolf Eichmann var sønn av Adolf Karl Eichmann og Maria født Schefferling. Faren var bokholder i et elektrisitets- og jernbaneselskap. Farens navn er noen ganger gjengitt som Karl Adolf, et navn som også ble brukt av Adolf Eichmann selv^[20] og av den israelske domstolen i 1961.^[21][22]

Adolf Eichmann var en av seks sønner. Han beskrives som en melankolsk gutt som likte å lese og holde seg for seg selv. Faren hadde dårlig råd og hadde ikke skikkelige klær til barna. Knapphet på mat medvirket til at gutten var liten og spinkel.^[23] På grunn av at han var relativt mørk av utseende ble han kalt «den lille jøden».^[14]

Det kom et nytt søsken annethvert år: Emil, Helmuth, Irmgard og Otto. Moren døde i barselseng 32 år gammel i 1914, hvoretter familien flyttet til Linz i Østerrike. Faren gjorde tjeneste i den østerriksk-ungarske hæren under første verdenskrig. I 1920 flyttet familien tilbake til Linz, til Bischofstraße nummer 3, midt i byen. I Linz var det fleste katolikker og faren, som var ivrig protestant, måtte lete etter kirke som egnet seg for ham og barna. I Linz fortsatte faren som forretningsmann og inngikk nytt ekteskap, med en kvinne som også het Maria. Hun holdt streng kustus på barneflokken, som kom til å bestå av syv gutter og en pike. Maria var en from protestant som hver morgen ledet familiens andaktsstund med dagens bibelord. Hennes slektninger var inngiftet i jødiske familier. Gjennom henne kom Eichmann tidlig til å omgås jøder. På skolen hadde han også en jødisk kamerat, Mischa, som han fortsatte å omgås frem til 1931.^[24] Adolf Eichmann var relativt mørk av utseende og ble på skolen ofte ertet av gutter som kalte ham «den lille jøden». Han var en motvillig elev på skolen. Tretten år gammel ble han omtalt i lokalavisen i Wermingrode etter at han var med i en guttegjeng banket opp den jødiske gutten Ulrich Cohn. Ulrich Cohn ble 20 år senere drept under Holocaust. På en videregående skole i Linz var han i spissen for en guttegjeng som, opphisset av lærerens antisemittisme, banket opp en jødisk gutt.^[25]

Eichmann ønsket å bli ingeniør.^[15] I 1921 avsluttet Eichmann sin skolegang ved den videregående skolen (Realschule) uten fullført avgangseksamen og påbegynte et studium som mekanisk ingeniør ved Höheren Bundeslehranstalt für Elektrotechnik, Maschinenbau und Hochbau i Linz. Han avbrøt ingeniørstudiet etter 2 år og begynte å arbeide på bensinstasjonen som faren drev.^[26] Da også denne utdannelsen ble avbrutt på grunn av mangel på penger, forsøkte han seg som næringsdrivende.

I 1923 begynte han å arbeide i farens gruveselskap.^{[trenger referanse]} I årene 1925–1927 var han en reisende selger for Oberösterreichische Elektrobau AG, og i årene 1927–1933 distriktsagent for Vacuum Oil Company AG (med ansvar for Oberösterreich, Salzburg og Nord-Tirol),^[26][14] som var en underavdeling av Standard Oil.^{[trenger referanse]} Innehaveren av selskapet var jødisk noe som skal ha vært uproblematisk for Eichmann.^[27] I tiden som handelsreisende utviklet han seg og ble mer snakkesalig og utadvendt. Han begynte også å drikke alkohol regelmessig. I forbindelse med dette arbeidet reiste han stadig til Tyskland hvor han fikk se hakekors og brune skjorter i stadig større utstrekning. I 1931 ble han medlem av en ulovlig tysk-østerriksk soldatforening. I 1933 mistet han jobben som handelsagent, på grunn av engasjementet i nazistpartiet ifølge ham selv.^[28]

I jobbsammenheng kom han tilbake til Tyskland i 1930. Der ble han medlem av den antisemittiske Wandervogel-bevegelsen og fikk sin første kontakt med NSDAP. I 1932 reiste han tilbake til Østerrike og ble 1. april medlem av søsterpartiet DNSAP^[14] hvor han ble kjent med Ernst Kaltenbrunner (også østerriker),^[15] nyere kilder oppgir at de var barndomsvenner.^[29] Eichmann så opp til Kaltenbrunner og ifølge David Cesarani var det Kaltenbrunner som inspirerte Eichmann til å gå inn i det østerrikske nazistpartiet.^[27]

Da han mistet jobben som handelsagent i 1933 fikk han i stedet fulltidsjobb i partiet i Østerrike og sluttet seg til det uoffisielle østerrikske SS. Eichmann ble Kaltenbrunners protesje og Kaltenbrunner ga Eichmann stadig viktigere og mer krevende oppgaver. Det østerrikske politiet ble oppmerksom på ham og da politiet kom på døren snek han seg ut bakveien og tok seg over grensen til Tyskland. I Berlin gikk han inn i en østerriksk SS-avdeling.^[30]

I 1932 ble han kjent med den tre år yngre Veronika Liebl. Familien hadde sudettysk bakgrunn og hadde forlatt Tsjekkoslovakia mens hun var barn. Familien slo seg ned nær Altaussee litt øst for Salzburg. Da Eichmann ville gifte seg med Veronika måtte han be om tillatelse fra SS som var nøye med hvem SS-menn giftet seg med. I søknaden skrev Eichmann at frøken Liebls bakgrunn kunne undersøkes av institutt for opprettholdelse av raserenhet. Han la ved erklæring fra legen som hadde undersøkte henne og funnet at hennes helse var utmerket. Eichmanns overordnete var på dette tidspunktet Reinhard Heydrich. Ugifte SS-menn ble ofte forbigått ved forfremmelser og dette kan ha vært et motiv for å gifte seg. De giftet seg 23. januar 1935 i Passau. De flyttet inn i et eget hus i utkanten av Berlin og fikk tre sønner sammen. Veronika passet inn i rollen som husmor i nazistenes verdensbilde: Hun interesserte seg bare for familien og gjorde alt for sønnene, hun brydde seg ikke særlig om mannens politiske og yrkesmessige virksomhet. Eichmann var pertentlig og snobbete med antrekket, og hans fremtoning virket tiltrekkende på en del kvinner. Han hadde flere utenomekteskapelige forhold og var nøye med tilbringe helgene sammen med familien.^[31]

Han holdt fast ved småborgerlige idealer om familieliv og anstendighet, og benektet sidesprang og at han profitterte privat på massemordene.^[32]

Dieter Wisliceny, som vitnet under Nürnbergprosessen, beskrev Eichmann som en sjenert og forsiktig mann som likte å holde seg i bakgrunnen. Wisliceny var rett etter krigen den viktigste kilden til opplysninger om Eichmanns liv.^[15] SS' personalmapper inneholdt vurderinger av medlemmenes personlighet og særtrekk. Eichmann ble der beskrevet som nordisk av rase, konfesjonsløs av religion, selvsikker, saklig, omgjengelig og ærgjerrig av personlighet, og uklanderlig og korrekt opptreden utenfor tjeneste. Han ble beskrevet som førsteklasses spesialist på sitt området (jødisk avdeling i SS) og med utpreget organisasjonsevne på sitt område.^[33] Eichmann ble undersøkt av en mange israelske psykiatere før rettssaken i Jerusalem uten at noen av dem var i stand til å påvise noe unormalt. En psykiater påpekte at Eichmann tvert imot var svært normal og at han hadde et sunt forhold til sin familie.^[34] Inntrykket av Eichmann som en lydig byrårkrat uten egne motiv ble lansert av journalister og andre observatører før rettssaken åpnet blant annet Richard Crossman skrev i artikkelen «The Faceless Bureaucrat» at Eichmann var helt karakterløs og ikke hadde andre ambisjoner enn å stige i gradene.^[35]

Saken mot Adolf Eichmann gjorde det tydelig at gjerningsmenn og bakmenn ikke nødvendigvis var sadistiske monstre eller psykologisk avvikende på andre måter. Hannah Arendt påpekte at Eichmann og mange andre ansvarlige og gjerningsmenn under holocaust var påfallende eller urovekkende normale. I sin rapport fra rettssaken beskrev Arendt Eichmann språklig lite avansert, han snakket i klisjer og med lite variasjon.^[36][37] Arendt skrev at Eichmann ikke bare var helt normal og alminnelig, men også hadde et forbilledlig forhold til venner og familie. Arendt og andre observatør antok at Eichmann var preget av personlighetstrekkene omgjengelig (engelsk: agreeable) og planmessig/samvittighetsfull (engelsk: conscientiousness).^[38] Arendt støttet arrestasjonen og henrettelsen av Eichmann. Hun mente at han var fullt klar over massemordene, men at hans tjenestevillighet skyldes at han var del av en bevegelse som omfavnet og fulgte. I ettertid har Arendts vurdering og konklusjon blitt kritisert for å basere seg bare de lille hun så av Eichmann i glassburet i retten samt rettens dokumenter.^[39] Eichmann kan også gitt denne fremstillingen av seg selv som en lydig byråkrat for å bagatellisere sitt ansvar for holocaust.^[40]

Den israelske historikeren Yaacov Lozowick trakk i tvil forestillingen om blant andre Adolf Eichmann som vanlige byråkrater uten spesiell motivasjon (en vanlig tolkning av Hannah Arendts kjente bok). Lozowick påpekte at folk som Eichmann var ideologisk motivert og tok initiativ og arbeidet langt hardere enn det som var ventet. Lozowick dokumenterte at Hermann Görings kjente direktiv av 30. juli 1941 til Heydrich i RSHA opprinnelig var utformet av Eichmanns avdeling og sendt oppover kommandokjeden (til Göring) for godkjenning.^[37]

Ifølge David Cesarani er inntrykket som ble skapt i rettssaken og i ettertid vanskelig å forene med Eichmanns iver i tjenesten. Cesarani trodde ikke noe på Eichmanns egen påstand om at han ble sjokkert over å få vite at deportering innebar utryddelse. For eksempel omgikk han sommeren 1944 ungarske myndigheter forbud mot ytterligere deportasjoner. Høsten 1944 utfordret han også ordren fra Himmler om å stanse massedrapene.^[41] Ifølge Cesaranis biografi om Eichmann (2004) var han som person tørr og kjedelig, og offentlig fremsto han uten egne synspunkt og var tilsynelatende uten initiativ.^[27]

Ernst Kaltenbrunner – som var blant de tiltalte under Nürnbergprosessen – var en nær venn av familien. Kaltenbrunner oppfordret Eichmann til å bli medlem av den østerrikske grenen av Schutzstaffel (SS). Eichmann ble medlem den 1. april 1932 som SS-Anwärter (rekrutt). I november samme år ble han fullt medlem som SS-Mann, med medlemsnummer 45326.^[42] I 1933 var han deltidssoldat i Allgemeine-SS og tjenestegjorde i Salzburg.

Da NSDAP i 1933 kom til makten i Tyskland, vendte Eichmann tilbake og leverte inn en søknad om å tilsluttes de aktive SS-regimentene. Søknaden ble innvilget, og i november 1933 ble han forfremmet til SS-Scharführer.

I januar 1934 ble han plassert i den administrative staben i konsentrasjonsleiren Dachau. Fra Dachau ble han sendt på partiskolen i Øst-Preussen.^[42]

Etter partiskolen i Øst-Preussen gikk han inn i sikkerhetstjenesten med tjenestested München. Den første tiden gjorde han vanlig kontorarbeid.^[42] I 1934 ba Eichmann om å overføres til Sicherheitspolizei – en fryktet del av SS, som allerede hadde oppnådd betydelig makt. Eichmanns søknad ble innvilget i november 1934, og han ble overflyttet til hovedkvarteret til Sicherheitsdienst (SD) i Berlin, der han ble forfremmet til SS-Oberscharführer.

I SD arbeidet han blant annet med et kartotek over frimurere (som regimet ville holde under oppsikt) og viste seg i den jobben som dyktig kontorist og administrator. Det var på den tiden 9 personer sysselsatt ved kontoret for overvåkning av frimurere og 2 personer ved kontoret for jødesaker. Leopold von Mildenstein (født 1902 i Praha) ledet jødekontoret og Reinhard Heydrich overbeviste Mildenstein om å få sving på virksomheten der. Rundt 1935 var ikke hans arbeid for regimet særlig viktig. Han begynte på denne tiden å interesse seg for og studerte på egen hånd jødenes situasjon, og leste alt han kom over av bøker om jødisk kultur og historie herunder sionismen. Mildenstein hadde reist rundt i Palestina i 1933 og han skal i følge Cesarania ha oppfordret Eichmann til å sette seg inn i sionismen, jødisk historie og lære seg noe hebraisk. Han fikk på denne måte god kjennskap til de ulike variantene av sionisme. Han tok også timer i jiddisch og hebraisk, jiddisch lærte han seg etter hvert ganske godt mens i hebraisk kom han ikke over begynnernivået. Eichmann søkte i 1937 SS om å få studere hebraisk hos en rabbiner (fordi det ikke fantes «arisk» lærer), søknaden ble avslått. Hans omdømme som ekspert på jødesaker skal ha blitt styrket da han en gang bløffet om sitt fødested: Han fortalte i forbifarten at han var født i Sarona, en tysk koloni etablert i Palestina på slutten av 1800-tallet.^[43][14][27]

Poliakov skrev i 1949 at det var i SD han slo inn på den karrieren som ledet til organiseringen av holocaust. På denne tiden lærte han å lese hebraisk og jiddisch. Da det ble opprettet et eget kontor for jødesaker i SD ba Eichmann om å bli overført dit og han ble ansett som spesialist på sionisme.^[15] Himmler hadde inntrykk av at Eichmann behersket hebraisk fullgodt og ga ham ansvar for museet for jødesaker.^[14]

På grunn av hans aktive innsats i arbeidet innenfor Sicherheitsdienst, ble han i 1935 forfremmet til SS-Hauptscharführer.

I 1937 ble Eichmann utnevnt til SS-Untersturmführer, den laveste offisersgraden. Samme år frasa han seg sitt medlemskap i den tyske evangeliske (protestantiske) kirke.

I april 1937 tok Dieter Wisliceny over ledelsen av SDs kontor for jødesaker, og sammen med kontorets selvbevisste aktivister Adolf Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble kontorets virksomhet lagt om. De tok initiativ til utforming av en konsistent «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål.^[44][45] Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn, og han ble beundret av Eichmann. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad.^[46]

Høsten 1937 ble Eichmann sendt til Palestinamandatet sammen med sin overordnede, Herbert Hagen, for å vurdere mulighetene for en massiv utvandring av jøder fra Tyskland til Palestina. Eichmann og Hagen var invitert til Palestina av Haganahs utsending som hadde vært på besøk i Berlin i mars 1937. Den tyske planen var blant annet å styre strømmen av jødiske utvandrere til Palestina slik at de kunne hjelpe Haganah å skape en jødisk majoritet der. Eichmann og Hagen fikk visum til Palestina basert på falske pressekort. De ankom Haifa og besøkt der en kibbutz sammen med Haganahs representant. Eichmann og Hagen ble hele tiden holdt under oppsikt av britiske agenter og utvist etter 48 timer av britiske myndigheter. Han reiste da videre til Kairo, men fikk heller ikke der fornyet innreise til Palestina. Eichmann bekreftet i avhør før rettssaken at formålet med reisen til Palestina var, i samarbeid med sionistorganisasjonene, å legge til rette for at jøder kunne utvandre til Palestina.^[47] Et mål med reisen var likevel også å opprettet forbindelser med Haj Amin al-Husseini, stormufti av Jerusalem, men noe slikt møte fant ikke sted ifølge dommen mot Eichmann i 1961.^[48] Ifølge Bettina Stangneth er det bare spekulasjoner at Eichmann planla å møte stormuftien i Palestina.^[49] Eichmanns egentlig formål med reisen til Palestina ble tonet ned av påtalemakten i rettssaken i Jerusalem.^[47]

På denne tiden (1936-1939) pågikk et arabisk-palestinsk opprør mot det britiske styret. Opprørerne krevde uavhengighet og stans i den jødiske innvandringen med sikte på å skape et land for jødene. Opprøret skapte usikkerhet om jødenes situasjon i Palestina.^[50][51][52]

I Kairo, hvor de var i fire uker, møtte de Feival Polkes, en agent for Haganah, og diskuterte sionismens planer om en jødisk stat og mulig tysk hjelp til å gjennomføre en jødisk utvandring fra Europa. Det ble også opprettet forbindelser med en representant for Haj Amin al-Husseini. Eichmann hadde kontakt med al-Husseini til slutten av krigen, blant annet gjennom møter i Tyskland.^[53][15][54]

Polkes hadde tidligere besøkt SD i Berlin og Polkes håpet gjennom samarbeidet med SD å få våpen som kunne brukes mot den britiske okkupasjonsmakten i Palestina. Polkes foreslo at Eichmann kunne besøke Palestina. Sionistene og Eichmann hadde felles interesse i å få til mest mulig utvandring til Palestina.^[27]

I 1938 ble han sendt til Østerrike for å hjelpe til med å organisere SS' sikkerhetsstyrker etter Anschluss, innlemmelsen av Østerrike i det tyske riket. Han ble der forfremmet til SS-Obersturmführer. Mot slutten av året ble han valgt ut til å delta i ledelsen av Rasse- und Siedlungshauptamt (RuSHA, «Sentralkontoret for rase og omplassering» under Gestapo). Kontoret skal ha vært Eichmanns ide lansert for Heydrich. I denne jobben viste han også sine ferdigheter som administrator.^[15] Wien hadde i mellomkrigstiden over 200 000 jødiske innbyggere, over 10 % av byens befolkning, hvorav mange bidro til byens produktive akademisk og kulturelle liv. Nesten alle jødiske østerrikere bodde i Wien som var et viktig senter for sionisme og for jødisk kultur og utdanning.^[17][55][56]

I august 1938 ble Zentralstelle für jüdische Auswanderung (sentralkontoret for jødisk utvandring) etablert. Offisielt ble kontoret ledet av dr.juris. Walter Stahlecker (senere leder av Einsatzgruppe A), men reell leder var Eichmann. Våren 1938 hadde Eichmann forsøkte å stimulere jøder til å utvandre, fra august ville han få en raskere byråkratisk prosess og samtidig måtte jødene gi fra seg alle sine verdier for å et gyldig pass og utreiseløyve. Mange jøder ønsket på den tiden å utvandre, men papirarbeidet var omstendelig med mange ledd og Eichmann la opp et strømlinjeformet opplegg med alle funksjoner samlet på et sted. Til juni 1939 sørget sentralkontoret i Wien for at 110 000 jøder forlot landet. Heydrich foreslo å opprette en tilsvarende ordning som Eichmanns kontor i selve Tyskland. I januar 1939 ble Reichszentrale für jüdische Auswanderung etablert i Berlin med Heydrich som leder etter oppdrag gitt av Göring i november 1938.^[57][58][14]

Kontoret holdt til Palais de Rotschild i Wien. Eichmann mente denne organiseringen ville få fart på utvandring av jøder fra Østerrike. Han opptrådte til å begynne forsiktig overfor lederne av jødiske organisasjoner og alle ansatte ved kontoret hadde instruks om å opptre høflig overfor jødene. Alle jøder som ønsket å utvandre måtte henvende seg til kontoret for å få utreisevisum og betale en spesielle skatt som i praksis var beslag personens eiendom og kontanter. Noen av jødene fikk avslag uten synlig grunn og i stedet stemplet passet med en stor D for Dachau. Både Eichmann og tjenestemenn ved kontoret tok mot bestikkelser.^[59] Eichmann og Gestapo samarbeidet med jødiske ledere i Palestina om utvandring fra Østerrike og ulovlig innvandring til Palestina blant annet med båter fra Hellas. Eichmanns kontor sørget for utvandring av godt over 100 000 jødiske østerrikere. Theodor Herzls grav i Wien hadde flere ganger blitt utsatt for hærverk. Eichmann sørget for streng straff for vandalisering av graven som fikk være i fred til krigen var over.^[60][55] I alt 126 483 jøder forlot Østerrike før holocaust etter at eiendelene deres var beslaglagt. Av de gjenværende overlevde om lag 9000 og 65 000 ble drept.^[61][62][63]

Da andre verdenskrig brøt ut var Eichmann SS-Hauptsturmführer og ledet« Kontoret for jødisk emigrasjon». RuSHA finansierte en reise til Palestina, hvor han studerte muligheten for et jødisk land. Han samarbeidet med zionistbevegelsen for å øke hastigheten på emigrasjon fra Tyskland. Mot slutten av 1939 ble kontoret utvidet til å dekke hele det tredje rike.

Etter okkupasjonen av Bøhmen og Mähren reiste han til Praha der han videreførte arbeidet med å presse jødene til å utvandre fra det okkuperte området. Eichmann åpnet 26. juli 1939 sentralkontoret for jødisk utvandring i Praha. Blant annet ble jødiske tsjekkoslovaker satt på båt til Palestina falske innreisetillatelser eller til Sør-Amerika med falske visa. Jøderådet ble presset til skaffe penger for å dekke «flyktningeskatten» som også ubemidlede utreisende jøder ble ilagt. Argentina og Chile tok mot flest flyktninger, mens USA og Canada tok mot et symbolsk antall. Mange land krevde at flyktningene la frem bevis for at de hadde penger nok til å klare seg selv og ikke belaste staten.^[64] Eichmann organiserte fra oktober 1941 og ut 1942 deportasjon av de tsjekkiske jødene til Theresienstadt og Auschwitz. I alt ble 80 000-100 000 av landets jøder drept. Tsjekkiske myndigheter var ikke involvert i deportasjonene.^[63]

Under Wannsee-konferansen ble det rapportert at i alt 537 000 jøder var «overtalt» til å utvandre fra riket og fra okkuperte områder: 360 000 fra selve Tyskland (Altreich), 147 000 fra Østerrike og 30 000 fra Bøhmen og Mähren. Utvandringen ble finansiert av velstående jøder som også dekket reisekostnader for ubemidlede. Himmler stanset utvandringen i oktober 1941 blant annet på bakgrunn av faren forbundet med tiltaket mens det var krig og på grunn av de nye mulighetene som åpnet seg i de erobrede områdene i øst.^[15] Det amerikanske holocaustmuseet oppgir at 26 000 jøder emigrerte fra Bøhmen og Mähren før 1941.^[65]

Eichmann hadde relativt lav grad sammenlignet med øvrige deltakere. Eichmanns rolle i Wannsee var å gjøre rede for transportopplegg for deportasjene.^[14]

Tyske styrker invaderte og okkuperte Polen i september 1939 og med det kom nesten 3 millioner jøder under tysk styre. I Warzsawa alene var det flere jødiske innbyggere enn i hele Tyskland. Tyske planer for Polen innebar blant annet å tømme Danzig, Vest-Preussen, Poznan og Schlesien for jøder. Jødene skulle forflyttes til Lublin-området i Generalguvernementet der det skulle opprettes et «reservat». Himmler fikk ansvar og uinnskrenket myndighet for disse forflytningene. Eichmann fikk ansvar for transport og innen 4 måneder fikk han flyttet 87 883 jøder og 30 000 sigøynere til reservatet.^[66] Den tyske ledelsen i Generalguvernementet ønsket ikke flere jøder og forflytningen ble sabotert av Hans Frank.^[27]

Samtidig det satt i gang forflytning av etniske tyske innbyggere, Volksdeutsche, fra områder okkupert av Sovjetunionen (det østlige Polen og de baltiske landene) til vestlige (annekterte) deler av Polen, hovedsakelig det såkalte Reichsgau Wartheland. Fra det samme området ble 1-2 millioner etnisk polske drevet østover.^[67] Sivil administrator Hans Frank var motstander av planen om reservat ved Lublin. Den store og raske tilstrømmingen til Lublin-området skapte store utfordringer med blant helse og sanitære forhold. Odilo Globocnik ble SS- og politisjef i Lubling i november 1939.^[68]

I 1940 ble Eichmann overført fra SD til Gestapo i Berlin. Samme år ble han forfremmet til SS-Sturmbannführer og mindre enn et år senere til SS-Obersturmbannführer. Han fikk ansvar for den jødiske seksjonen i Gestapos avdeling for religionsspørsmål, underlagt Reichssicherheitshauptamt (RSHA).^[15] Han var fra 1941 leder for avdelingen (Referat) «IV-B4», en del av Gestapo (Amt IV). i RSHA.^[14]

Eichmann tok initiativ overfor Himmler om å iverksette Madagaskarplanen som flere ledende nazister snakket om. Himmler ga klarsignal til innledende undersøkelser og planlegging som Eichmann og Dieter Wisliceny gjennomførte. I august 1940 sendte Eichmann medarbeidere til alle okkuperte områder for å sammenstille statistikk over den jødiske befolkningen. Eichmann sendte medarbeidere til Paris for å konferere med det franske kolonidepartementet og de kom tilbake med en rapport som skisserte at 4 millioner jøder kunne bosettes på Madagaskar. Eichmann foreslo at ulike yrkesgrupper skulle sendes i prioritert rekkefølge, for eksempel skulle fire tusen metallarbeidere, murere og lignende sendes først for å sette opp den første innkvarteringen. Han foreslo også etablering av samleleirer i Europa hvor de deporterte skulle vente på transport til Madagaskar. Eichmann arbeidet med planen hele vinteren 1940-1941. Eichmanns kontor kontaktet blant annet shipping-spesialister for å konkretisere transportplanene. Han utarbeidet detaljerte transportplaner basert på en fast flåte av tyske skip og med utskipingshavner ved Middelhavet og ved Nordsjøen. Planen la til grunn at jødenes eiendom og formue skulle beslaglegges, og at de skulle få med seg 200 kg bagasje hver. Ifølge Wisliceny var Madagaskarplanen fortsatt aktuell sommeren 1941, men etter invasjonen av Sovjetunionen 22. juni 1941 ble iverksetting av planen utsatt på ubestemt tid. Philippe Pétains regjering i Vichy begynte også protestere mot planen. I tillegg ville ikke de internasjonale jødiske organisasjonene finansiere planen fordi betraktet det som ren utpressing.^[15][69]

Høsten 1941 gjorde den tyske okkupasjonsmakten gettoen Theresienstadt om til en konsentrasjonsleir og mellomstasjon før deportering. Beslutningen ble tatt på et møte mellom Heydrich, Eichmann og Hans Günther. Eichmann ville gjøre leiren til en «mønstergetto».^[70][71][72]

Bulgaria var alliert av Hitlers Tyskland og landet innførte streng anti-jødisk lovgivning. Fra Makedonia og Trakia annektert i 1941 fikk ikke jødene beskyttelse av bulgarske myndigheter og fra disse områdene ble det deportert 11 000 jøder til utryddelsesleirene tidlig i 1943. Deportasjonene skjedde etter en avtale fremforhandlet av Adolf Eichmanns utsending i Bulgaria. Eichmann reserverte 26 tog til operasjonen. Transporten gikk til Treblinka der alle ble avlivet. Ofrenes eiendom ble avhendet og salgssummen (fratrukket kostnaden ved transporten til Treblinka) ble satt på konto.^[73]

Dieter Wisliceny kom 6. februar 1943 til Salonika der han ledet Sonderkommando für Judenangelegenheiten (spesialkommando for jødesaker) sammen med den brutale antisemitten Alois Brunner. Ifølge Eichmann var Wisliceny sjef for Brunner i Salonika på grunn av sin høyere rang. Rolf Günther hadde vært på plass siden januar. I Salonika var omkring 40 % av innbyggerne jødiske og byen hadde tidligere hatt flertall jøder blant borgerne. Der innførte Wisliceny den gule stjernen, gettoisering og andre forberedelser til deportasjon av jødene. I slutten av mars var Wisliceny en tur til Athen for forklare statsminister Konstantinos Logothetopoulos om gjennomføring av de antijødiske tiltakene i landet. Britiske etterretning kjente til dette fordi telegramutveksling (blant annet med Eichmann) om saken ble fanget opp. Logothetopoulos klaget over behandlingen av jødene blant annet etter press fra erkebiskopen i Athen og fra greske organisasjoner.^[74][44][32] «Spesialkommandoens» hovedkvarter ble fylt av gjenstander stjålet fra jødene i byen. Wisliceny hevdet at han bare var tilskuer til den omfattende plyndringen.^[75] Deportasjonene fra Salonika pågikk fra 15. mars 1943 til 10. august. I slutten av september 1943 kom Wisliceny til Athen for å få fart på deportasjonene der.^[76] Ved rettsoppgjøret etter krigen fortalte Wisliceny at det var omtrent 50 000 jøder av spansk herkomst i Salonika og hans team hadde deportert omtrent 54 000 jøder fra Salonika og Makedonia til Auschwitz. Han fortalte i retten at deportasjon til Auschwitz innebar den «endelige løsningen» det vil si biologisk tilintetgjørelse.^[77]:20

Allerede høsten 1941 fortalte Reinhard Heydrich til Eichmann at samtlige jøder i den tysk-kontrollerte delen av Europa skulle utryddes.^[79] I 1942 inviterte deretter Heydrich ham til Wannsee-konferansen, hvor man kom frem til en definitiv politikk overfor jødene. Wannsee-konferansen skulle opprinnelig avholdes 9. desember 1941, men ble utsett «på grunn av omstendighetene» det vil si USAs inntreden i krigen etter angrepet på Pearl Harbor. Ved rettsoppgjøret i Nürnberg etter andre verdenskrig vitnet Dieter Wisliceny om at Himmler tre måneder etter Wannsee-konferansen ga en direkte, entydig og skriftlig ordre til Eichmann. Ordren som Eichmann viste til Wisliceny er siden ikke funnet. Eichmann skal i denne forbindelse ha fått alle fullmakter uavhengig av grenser og arbeidet besto i å organisere deportasjon til utryddelsesleirer i det okkuperte Polen. Innenfor Polen hadde ikke Eichmann noen myndighet.^[15] Man bestemte da Endlösung, «den endelige løsningen», som var utryddelse. Eichmann fikk ansvaret for å administrere transport til tilintetgjørelsesleirene i det okkuperte Polen. I de neste to årene gikk han helt opp i denne oppgaven og skrøt ofte av at han personlig hadde sendt fem millioner jøder i døden via sine tog.^{[trenger referanse]}

Et telegram til Eichmann fra visekommandør Reinhard oppgir følgende liste over antall personer som ankom fire av utryddelsesleirene i løpet av 1942:

General Heslényi i Ungarns hær sendte i juli 1942 en forespørsel til den tyske general Alfred Jodl om å deportere til Transnistria 100 000 påstått ulovlig innvandrede jøder. Saken ble lagt frem for Eichmann som avviste forslaget og i stedet ville vente til han kunne ta seg av alle jødene i Ungarn.^[80]

Ungarn forble et fristed for jødene, de følte at de var relativt trygge under Horthys regime som i utgangspunktet nektet å etterkomme det tyske kravet om å deportere landets jøder. Mot slutten av 1943 regnet jødene i Ungarn med å komme seg gjennom krigen med store økonomiske tap, men fysisk relativt uskadd.^[81][82] Tyskland okkuperte Ungarn 19. mars 1944. Okkupasjonen var i hovedsak militærstrategisk motivert, blant annet for å sikre tilgang til oljefeltene i Romania og for å hindre separatfred mellom Ungarn og de allierte. Edmund Veesenmayer, SS-offiser, ble innsatt som tysk fullmektig i landet.^[83][84][85] Eichmann og hans stab i avdeling IV B 4 var 12. mars samlet i Mauthausen før avreise til Ungarn. Den 21. mars 1944 ankom Eichmann med en stab på 100-200 mann, Sondereinsatzkommando Eichmann, til Budapest og opprettet hovedkvarter i Hotel Majestic i bydelen Svábhegy.^[86][87][88]

Ved rettsoppgjøret etter krigen hevdet Veesenmeyer at da han ankom Budapest var Eichmann og hans assistenter allerede i gang med å gjennomføre folkemordet på jødene og at han ikke kunne gjøre noe for å stanse dem. Det var Veesenmeyer som gjennom det føyelige Sztójay-regimet sikret samarbeidet med de sivile myndigheter, noe som var avgjørende for å gjennomføre deportasjonene til Auschwitz. Veesenmeyer var nøye med å informere utenriksminister Ribbentrop og få hans godkjenning for alle tiltak.^[89]

Eichmanns spesialkommando var formelt underlagt Otto Winkelmann, Höherer SS- und Polizeiführer (HSSPF) for Ungarn.^[90] I jødesaker fikk Eichmann ikke instrukser fra Veesenmayer eller Winkelmann, men direkte fra Himmler og Kaltenbrunner eller fra Heinrich Müller i Gestapo. Eichmann orienterte ikke Veesenmayer eller Winkelmann om ordrene han fikk.^[91] Veesenmayer var lojal mot den overordnede tyske jødepolitikken, men tok ikke instrukser fra Himmler og støttet seg ved tvil til instrukser fra utenriksdepartementet og ikke fra Schutzstaffel (SS).^[92]

Kaltenbrunner forlot Budapest 26. mars etter at han hadde sørget for å utnevne de to radikale antisemittene László Baky (en tidligere general i gendarmeriet) og László Endre som statssekretærer med ansvar for jødesaker i innenriksdepartementet.^[94] I samarbeid med Baky, Endre og oberstløytnant László Ferenczy, sjef for det ungarske gendarmeriet, delte Eichmann inn Ungarn i seks deportasjonssoner. Den avgjørende beslutningen ble tatt 23. april i et møte med Endre, Eichmann, Otto Hunsche (Eichmanns juridiske rådgiver), Winkelmann, innenriksminister Andor Jaross og Baky til stede. Tyske og ungarske representanter ble der enige om deportasjon av absolutt alle jøder i Ungarn offisielt som «arbeidere».^[95]

I Auschwitz forberedte man seg på å motta jødiske ungarere blant annet ble jernbanesporet forlenget fra stasjonen utenfor til en særskilt anlagt rampe innenfor porten.^[81] Tidlig i mai 1944 var Rudolf Höss i Budapest for å diskutere fremdriftsplanen for deportasjonene med Eichmann og de ungarske statsbanene (MÁV). Höss ønsket å holde et lavere tempo enn Eichmann og Endre fordi Auschwitz, særlig krematoriene, ikke hadde kapasitet til den planlagte deportasjonen. Eichmann brydde seg lite om Höss' innvendinger og henviste til ordre fra Himmler. Drapet på de jødiske ungarerne var det mest intensive i løpet av Auschwitz' eksistens og ble kalt «Operasjon Höss» etter lederen.^[96] Krematoriene klarte ikke å ta unna alle likene og det ble derfor gravd store groper til å brenne lik i friluft.^[97]

Deportasjonene ble påbegynt i det nordøstre hjørnet av Ungarn, som lå nærmest Østfronten. Det forberedende arbeidet og de første interneringene ble 24. april inspisert av Eichmann, Wisliceny og Endre. På denne reisen ble prosedyrene for gjennomføring av deportasjonene finpusset, blant annet opplegg for overføring av jødene til tysk varetekt i Košice (Kassa).^[98]

Fra 15. mai til 8. juli ble 434 351 jødiske ungarere deportert til Auschwitz. Miklós Horthy, Ungarns riksforstander, besluttet 7. juli å stanse deportasjonene. Eichmann var frustrert over Horthys inngrep, og forsøkte i smug å deportere 1500 personer fra Budapest 12. juli. Horthy ble tipset om deportasjonen, og fikk kalt tilbake toget som var på vei nordover. Eichmann var rasende over den ungarske innblandingen og lyktes, blant annet med hjelp av Baky, en uke senere å få sendt en toglast til Auschwitz. Med hjelp fra ungarske kollaboratører utmanøvrerte SS ungarske tjenestemenn, og deporterte 1500 personer fra Sárvár interneringsleir 24. juli. Etter dette fortsatte tautrekkingen om deportasjonene skulle gjenopptas, og blant jødene i Budapest gikk ryktene.^[99]

Omveltningene i Romania i august 1944 førte til at Horthy var mer bestemt på å verne om jødene i landet: Den ungarske regjeringen informerte 24. august Eichmann og Veesenmayer om at det ikke lenger var aktuelt med deportasjoner. Etter Tysklands store tilbakeslag på slagmarken ble det særlig viktig å opprettholde samarbeidet med det ungarske regimet. Himmler ga da straks ordre om stans i deportasjonene og kalte Eichmann hjem.^[100][101]

En regjering med utspring i pilkorsbevegelsen, ledet av Ferenc Szálasi, grep makten 15. oktober 1944. László Ferenczy ble forfremmet til minister med ansvar for de gjenværende jødene i Budapest.^[102] Etter dette kom Eichmann med sin SS-styrke tilbake, og terroren mot Budapests drøyt 200 000 gjenværende jøder ble intensivert. De ble forfulgt, myrdet ved Donau, deportert eller tvangsplassert i gettoen. Szálasi etterkom ikke Eichmanns krav om at Budapests jøder skulle deporteres til Tyskland, ettersom han ville utnytte dem som tvangsarbeidskraft i Ungarn. Omkring 35 000 jøder ble kommandert til å bygge befestninger rundt Budapest.^[103]

Den 18. oktober 1944 fremmet han krav om at statsminister Ferenc Szálasi skulle sende 50 000 jøder til riket som arbeidskraft. Grunnet transportmangel skulle jødene gå til fots de 170 km til grensen. Szálasi hadde tidligere erklært at ingen jøder skulle fjernes fra Ungarn, og Eichmann strålte av glede over jødenes skuffelse da regjeringen måtte gå tilbake på dette.

På denne tid begynte Den røde armé å bombardere Budapest, mens ungarske Pilkors-folk angrep jødene: Hus ble plyndret og de innestengte kvinnene ble voldtatt. Seks jøder om gangen ble buntet sammen med tau eller piggtråd, én eller to av dem deretter skutt, og de sammensurrede menneskene skjøvet ut i Donau for å drukne. De som overlevde marsjen til Hegyeshalom på den østerrikske grensen, i regn og kulde uten mat, ble stuet sammen i låver og skur, der de også måtte gjøre sitt fornødne. Etter klarering med Himmler fikk de gå tilbake til Budapest, om de klarte det. Eichmann sendte likevel av gårde en ny gruppe til fots; denne gang sørget han for å sile ut kvinner, gamle og syke. Hans overordnede roste ham for dette initiativet, mens hjelpeapparat fra Sverige, Sveits, Vatikanet, Spania og Portugal fortvilt stablet på beina en «internasjonal ghetto» der 16 000 jøder levde rimelig sikkert med beskyttelsespass. Rasende forlangte Eichmann at SD og pilkors-folkene skulle foreta razziaer mot de beskyttede bygningene etter jøder med falske papirer.

Rudolf Kastner (også kjent som Rezső Kasztner) var en av de få jødene Eichmann møtte personlig og som overlevde. I 1944 drev Kastner forhandlinger med Eichmann der det var snakk om å bytte jødiske liv mot amerikanske varer og materiell.^[15] Eichmann informerte 14. juni 1944 Kastner om at han var villig til å holde igjen 30 000 ungarske jøder i Østerrike som bevis for sin godvilje, i forbindelse med tilbudet om «jøder mot lastebiler». Som motytelse krevde Eichmann 5 millioner sveitsiske franc utbetalt straks. Omkring 20 000 jøder ble 25.–28. juni sendt til Strasshof an der Nordbahn rett utenfor Wien, de fikk der relativt god behandling og de fleste overlevde krigen.^[104][105]

Kastner fikk fra april 1944 forhandlet evakuering av et tog med jøder fra Budapest til det nøytrale Sveits.^[106] Toget forlot Budapest 30. juni og ble omdirigert til Bergen-Belsen der 1684 passasjerer ble internert og sendt videre til Sveits i august og desember. Omdirigeringen til Bergen-Belsen var trolig et ledd i Eichmanns plan om å bruke de 1684 som gisler.^[107][108]

Den svenske diplomaten Raoul Wallenberg reiste av gårde for å hente folk tilbake fra dødsmarsjene og ble av Eichmann omtalt som «den jødiske bikkja». Svenske myndigheter leverte formelle klager på disse uttalelsene, som ble tilbakevist fordi «Wallenberg handlet på en helt uakseptabel måte på vegne av ungarske jøder som var mobilisert til arbeidstjeneste ved grensen».^{[trenger referanse]}

I 1945 beordret Heinrich Himmler en stans i jøde-utryddelsene og forsøkte å ødelegge bevisene for holocaust. Eichmann trosset Himmler og fortsatte arbeidet i Ungarn. Han fryktet også å bli kalt ut til tjeneste ved fronten ettersom han året før ble innrullert i Waffen-SS' reservestyrke.

Da sovjetiske styrker tok kontroll over Ungarn i januar 1945 reiste han tilbake til Berlin og Himmler plasserte ham der i det betydningsløse kontoret for «kamp mot kirkene».^[46]

Da sovjetiske styrker gikk inn i Ungarn, flyktet Eichmann. Julaften 1944 kom ordren fra Ernst Kaltenbrunner om å forlate Budapest, og Eichmanns terrengbil klarte så vidt å ta seg frem gjennom restene av de tyske styrkene. Av de 46 000 tyskerne og ungarerne som forsvarte byen, kom bare noen få hundre fra det i live. SS-folk ble skutt på stedet. Tilbake i Østerrike traff han Kaltenbrunner, som nektet å ha noe med ham å gjøre fordi Eichmann var etterlyst av de allierte.

Kaltenbrunner hadde ved feriestedet Altaussee i Østerrike anlagt sitt siste hovedkvarter. Eichmann kom dit med mesteparten av sine nærmeste medarbeidere og regnet med at Kaltenbrunner ville fortsette kampen. Kaltenbrunner nektet å ta i mot ham og ba ham forlate Altaussee. Eichmann opplyste da at familien hadde fått falske dokumenter og han selv ville gå i dekning i fjellene sammen med sine menn. Dieter Wisliceny fortalte at Eichmann i september 1944 vurderte muligheten for tysk nederlag og så for seg at han og hans menn i såfall skulle skjule seg i fjellene i Niederösterreich. Der skulle de danne en partisangruppe og vente på den endelige krigen mellom øst og vest. Eichmann hadde tilbragt barndommen i dette området og i 1939 kjøpt en liten eiendom. Etter krigen ble det spekulert i om Eichmann, med sin kunnskap om hebraisk språk og jødisk liv, kunne ha gitt seg ut for å være en overlevende jøde fra konsentrasjonsleir og til og med ha emigrert til Palestina.^[15]

To work out the practical details of Jewish extermination [Hitler] required a the services of a bureaucrat - a neat and competent administrator. Such a man was Adolf Eichmann, who is said to have told a subordinate: "I will jump into my grave laughing, for to know that I have six million people on my conscience will be a source of extraordinary satisfaction." Adolf Eichmann did not share in the fame of his superiors Himmler and Heydrich, yet he was more directly involved in the extermination of European Jews than any other single man.

L.E. Poliakov, 1949^[15]

Mot slutten av andre verdenskrig ble Eichmann tatt til fange av amerikanske styrker. Som fange presenterte han seg som «Otto Eckmann», og soldatene hadde ingen anelse om hans sentrale rolle i holocaust.

Amerikanske styrker arresterte SS-mannen Dieter Wisliceny som hadde vært en av Eichmanns nære medarbeidere. Wisliceny ga en utførlig beskrivelse av sitt 10 år lange samarbeid med Eichmann. Overfor amerikanske okkupasjonsmyndigheter argumenterte Wisliceny med at Eichmann var i live og at Eichmann var for feig til å ta sitt eget liv slik Eichmann skal ha snakket om mot slutten av krigen. Wisliceny skisserte selv en plan for å oppspore Eichmann blant annet ville han selv stå spissen for en gjennomsøking av all krigsfangeleirer for å finne Eichmanns medarbeidere. Dernest ville Wisliceny lete opp Veronika Eichmann som han var sikker på visste hvor ektemannen hadde gjemt seg. Ledende agenter i Haganah forhørte Wisliceny i Bratislava om Eichmann og Wisliceny sa blant annet: «Hvorfor skal jeg henges alene? Eichmann burde henge ved siden av meg.» Wisliceny forklarte at Alois Brunner, Rolf Günther og han selv var Eichmanns stedfortredere. Haganah-agenten fikk en liste på kvinner som Wisliceny mente var beredte til å skjule Eichmann. Hos en av Eichmanns tidligere elskerinner fant Haganah på denne måten et fotografi av Eichmann. Wisliceny ble hengt i Bratislava i 1946 og skrev i et brev før henrettelsen: «Jeg er overbevist om at Eichmann er i live og holder seg skjult i Østerrike.»^[109]

Haganah-agenter opererte dels under dekke av være tyske eller nederlandske nazister som snakket godt tysk. En mannlig agent fikk på denne måten innpass hos Veronika Eichmann og pleide selskapelig omgang med henne mens hun bodde i Bad Aussee. Agenten skaffet Veronika en hushjelp med lyst hår og «arisk» utseende, hushjelpen var egentlig en jødisk jente som var agent for Haganah. Hun holdt stadig fast ved at mannen var død og avslørte ingenting mens hushjelpen hørte på.^[110]

Agentene lokaliserte etter hvert Eichmanns far som drev en butikk i Linz og spurte hvor Adolf var. Faren holdt fast ved at sønnen var død. Simon Wiesenthal, en ung arkitekt, slo seg ned i Linz for å holde øye med Eichmanns far og skygget personer som besøkte ham. Wiesenthal tok seg inn i farens leilighet og fant der et dokument som sammenfattet Adolf Eichmanns liv med hans egen håndskrift.^[111]

Haganahs agenter la en plan for å kidnappe Veronika Eichmann og sønnene i håp om at det ville «røyke ut» Eichmann. Planen ble forkastet av Haganahs hovedkvarter. Jakten på Eichmann ble deretter avbrutt da Palestinamandatet ble avsluttet og Israel ville bli opprettet i 1948. Haganahs agenter i Europa konsentrerte seg da om å skaffe våpen den planlagte staten Israel. Med Den arabisk-israelske krig i 1948 ble jakten på Eichmann nesten glemt. Tuvia Friedman, som hadde jaktet på Eichmann siden andre verdenskrig, begynte i Israel å organisere Institutt for dokumentasjon av krigsforbrytelser. I 1959 fikk Friedman tips fra det tyske justisdepartementet om Eichmann var i Kuwait. Den israelske regjeringen ville ikke bruke ressurser på jakt i Kuwait og Friedman fortalte da historien til en israelsk avis noe skapte stor sensasjon da det kom på trykk og ble gjengitt internasjonalt. Avisoppslaget førte til David Ben Gurion prioriterte saken. Avisoppslaget førte til at Friedman fikk mange tips blant annet fra en argentiner av tysk opphav som hevdet at Eichmann bodde i utkanten av Buenos Aires.^[112]

Tidlig i 1946 klarte Eichmann å flykte og gikk i dekning på ulike steder av Tyskland. I to år arbeidet han blant annet som skogsarbeider under navnet Otto Heninger i byen Altensalzkoth nord i Tyskland.^[113] Eichmann var under krigen nokså ukjent utenfor Tyskland. Haganah avhørte flyktninger som kom til Palestina fra Tyskland, Ungarn og Polen, og hadde i 1943 dannet seg et klart bilde av at Eichmann var en sentral person i gjennomføringen av Holocaust. Blant de omkring 500 nazistene Haganah førte på en liste over krigsforbrytere var Eichmann høyt oppe. Gideon Rafael i Haganah reiste etter krigen til London med detaljert informasjon basert på vitneerklæringer i Haifa. Informasjonen ble brukt blant annet i Nürnbergprosessen. Etter at Hitler, Himmler og Heydrich var døde, og Kaltenbrunner og Rudolf Höß ble stilt for retten, var Eichmann, Heinrich Müller (Gestapo-sjef) og Martin Bormann de fremste nazilederne på frifot.^[114]

Haganah-agenter reiste i 1946 til Østerrike for å lete etter Eichmanns familie. De fant Veronika, Eichmanns kone, og Eichmanns bror i Bad Aussee og fulgte etter dem til et bortgjemt hus ved Chiem See og drepte der en mann de mente var Eichmann. Etter noen uker ble det avklart at mannen ikke var Eichmann, men en annen SS-offiser som hadde medvirket til holocaust.^[115]

Yechiel Grienschpan som hadde vært partisanleder ved Lublin under krigen organiserte en gruppe på 10 krigskamerater som jaktet på Eichmann. Gruppen lette etter Eichmann i Europa, Midtøsten og Sør-Amerika. Etter at Grienschpan ble drept i Vest-Tyskland under uklare omstendigheter i 1948 ble gruppen oppløst.^[116]

I 1948 fikk han innreisetillatelse til Argentina under dekknavnet «Riccardo Klement», men valgte å ikke benytte den umiddelbart.

Ved å bruke sitt falske navn og utgi seg som en «demobilisert soldat fra Wehrmacht», flyktet han i begynnelsen av 1950 fra Tyskland til Italia. Ved å benytte denne løgnen overfor en fransiskanermunk med nære forbindelser til titulærbiskop Alois Hudal, ble han tildelt et humanitært pass fra den internasjonale Røde Kors-komiteen i Genève og et argentinsk visum. Begge dokumentene ble utstedet til «Riccardo Klement, tekniker». Tidlig i mai 2007 ble hans falske pass oppdaget i rettsarkivene i Buenos Aires av en student som gransket bortføringen av Eichmann i 1960.^[117][118] Passet ble deretter overlevert Argentinas Holocaust-museum i Buenos Aires.^[119]

Eichmann reiste med et skip til Argentina den 14. juli 1950. I Buenos Aires levde han under navnet «Riccardo Klement». De neste ti årene tjente han penger i Buenos Aires-distriktet med tvilsomme titler som «fabrikkformann», «junior vannverksingeniør» og «profesjonell harefarmer». Dette var tilstrekkelig til å forsørge seg selv og familien, som også hadde rømt fra Tyskland. Han og familien levde i relativt beskjedne kår i Argentina og var ikke inkludert blant nazieliten i Buenos Aires.^[120]

Eichmann unngikk fotografering og sørget for å ødelegge negativene av når Gestapo tok offisielle foto. I 1946 oppsporet etterretningsorganisasjonen Haganah et foto av Eichmann i Østerrike. Han giftet seg i 1935 med Veronika Liebl som var svært lojal mot ektemannen. Etter krigen bodde hun i Bad Aussee, Steiermark, sammen med sønnene. Ernst Kaltenbrunners kone bodde like ved. Veronika ble avhørt av amerikansk etterretning flere ganger og holdt hele tiden fast ved at mannen var død. I 1952 flyttet de til Buenos Aires der Eichmann var. I 1959 var Veronika tilbake i Østerrike for å fornye passet og Haganah kom da på sporet av Eichmann.^[121]

Veronika Eichmann hadde forsvunnet på 1950-tallet, men israelske agenter visste at passet hennes var utløpt slik at hun måtte til Wien for å få det fornyet. Østerrikske myndigheter var samarbeidsvillige og tipset de israelske agentene da hun dukket opp på passkontoret i Wien. Deretter ble hun skygget kontinuerlig.^[122] De israelske agentene var sikre på at hun fornyet passet kun for å reise til mannen. Hun var helt lojal mot ektemannen selv om hun visst om hans mange elskerinner. Da hun kjøpte billett til Buenos Aires styrket det antakelsen om at han befant seg der og tre israelske agenter reiste med samme fly som Veronika. I Buenos Aires reist hun rett til et hus i San Fernando der hun omfavnet «Ricardo Klement» som tok mot henne. Da var de israelske agentene som skygget henne helt sikre på at de hadde funnet Eichmann.^[123]

I 1950-årene hadde flere overlevende fra holocaust viet sine liv til å lete etter de ansvarlige som unnslapp Nürnbergprosessen. I 1953 hadde nazijegeren Simon Wiesenthal fra sitt bosted i Wien oppsporet Eichmann i Argentina. I 1954 fikk han et postkort fra en samarbeidspartner i Buenos Aires, med følgende beskjed:

«Ich sah jenes schmutzige Schwein Eichmann … Er wohnt beinahe in Buenos Aires und arbeitet für ein Wassergeschäft (Jeg har sett det skitne svinet Eichmann … Han bor i nærheten av Buenos Aires og arbeider for et vannverk).»

Mannen var villig til å identifisere Eichmann, men kunne ikke reise til Buenos Aires fordi han manglet 500 dollar til flybilletten. Wiesenthal ba forgjeves om hjelp fra den daværende president for den jødiske verdenskongressen, Nahum Goldmann.

Samtidig hadde Mossad oppsporet Eichmann og Josef Mengele i Argentina. Mossads daværende leder Isser Harel hevdet i 1991 at Simon Wiesenthals arbeid ikke bidro til arrestasjonen av Eichmann, men snarere satte operasjonen i fare og forhindret en planlagt arrestasjon av Josef Mengele.^[124]

En annen sentral person i oppsporingen av Eichmann var Lothar Hermann. Han var en overlevende jøde fra konsentrasjonsleiren Dachau (hvor Eichmann var administrerende leder) som i 1950-årene bosatte seg i Buenos Aires sammen med familien. Datteren Sylvia ble kjent med Eichmanns familie og fikk et romantisk forhold til Klaus, Eichmanns eldste sønn. Klaus skrøt av farens bakgrunn som nasjonalsosialist. Et år senere leste Lothar Hermann om Eichmann i en avisreportasje fra Einsatzkommando-rettssaken i Ulm og forsto forbindelsen.^[120] Lothar Hermann visste at faren til Klaus hadde arbeidet med gull i 1957 og sendte datteren Sylvia til Eichmanns hjem for å finne ut mer.^{[trenger referanse]} Etter at datteren hadde snakket med faren, innledet Hermann en korrespondanse med Fritz Bauer, påtalemyndighetens leder i Vest-Tysklands delstat Hessen, med detaljerte opplysninger om Eichmanns person og liv. Lothar Hermann kontaktet også israelske tjenestemenn (i håp om at de var interesserte enn vesttyske myndigheter), som samarbeidet nært med Hermann for å planlegge en arrestasjon.^[120]

Etter at Eichmann var sikkert identifisert ble han skygget kontinuerlig av israelske agenter: Det var alltid en agent på samme buss, alltid en agent på samme kafe, og det var alltid en agent som holdt vakt fra en leilighet rett over gaten for Eichmanns hus. Eichmann ble jevnlig fotografert. Agentene ble stadig skiftet ut for at Eichmann ikke skulle fatte mistanke. Agentene antok det var lett å ta Eichmann til fange, hovedproblemet ville være å få ham ut av Argentina og til israelsk territorium.^[125]

Den israelske statsminister David Ben-Gurion vite om at Eichmann var i Argentina. Han gav Mossad i oppdrag å lete etter ham. De fikk verifisert at «Ricardo Klement» var Eichmann. Med godkjenning fra Israels regjering ble han bortført den 11. mai 1960. Eichmann ble tatt til fange på åpen gate og kjørt bort av fire agenter. En av agentene var overlevende fra Auschwitz der foreldrene ble sendt i gasskammeret.^[126] Han ble bragt til Jerusalem og stilt for retten. Eichmann ble fløyet fra Argentina med et El Al-fly den 21. mai.

Den israelske regjeringen benektet først at den var involvert i bortføringen, og hevdet at han var tatt av jødiske frivillige. Den 25. mai 1960 kunngjorde imidlertid Ben Gurion i Knesset at Eichmann ble fanget med regjeringens velsignelse, og fikk stående applaus i nasjonalforsamlingen. Daværende leder av Mossad, Isser Harel, skrev senere om aksjonen i boken The House on Garibaldi Street. Et medlem av teamet som bortførte Eichmann, Peter Malkin, skrev boken Eichmann in my Hands.

Rettssaken startet i Jerusalem 11. februar 1961. Det var femten tiltalepunkter, inkludert forbrytelser mot menneskeheten, forbrytelser mot det jødiske folk og medlemskap i en forbudt organisasjon. I tråd med israelske prosedyrer ble retten ledet av tre dommere, uten jury. Sjefsanklageren var riksadvokat Gideon Hausner.

Abba Kovner vitnet i saken.^{[127][128][129]}

Dieter Wisliceny tok i april 1937 over ledelsen av SDs kontor for jødesaker, og sammen med kontorets selvbevisste aktivister Adolf Eichmann, Herbert Hagen og Theodor Dannecker ble kontorets virksomhet lagt om. De tok initiativ til utforming av en konsistent «jødepolitikk» og satte fjerning (tysk: Entfernung) av jødene fra Tyskland som prioritert mål.^[44][130] Wisliceny var opprinnelig Eichmanns overordnete og venn, og hann ble beundret av Eichmann. Wisliceny var ugift og avansementet i SS stanset opp slik at Eichmann etter hvert fikk høyere grad og ble hans overordnete.^[46] Wisliceny var Eichmanns assistent i RSHAs avdeling for jødesaker. Wisliceny medvirket som vitne i Nürnberg og dette ble senere brukt i saken mot Eichmann i 1961.^[131] I Nürnberg 3. januar 1946 fortalte Wisliceny at Eichmann hadde en sentral rolle i planlegging og gjennomføring av holocaust, to dager senere flyktet Eichmann fra interneringsleiren i Oberdachstätten. Til Wisliceny skal Eichmann ha sagt at han (Eichmann) ville gå i graven med et smil fordi tanken på at han hadde fem millioner liv på samvittigheten var svært tilfredsstillende.^[44] Etter krigen uttalte Wisliceny at Eichmann var en stor feiging som ikke våget å gjøre noe uten klarsignal fra gestapo-sjef Heinrich Müller og Ernst Kaltenbrunner. I Nürnberg bekreftet Wisliceny at Eichmann var i live. Ifølge Hannah Arendts bok Eichmann i Jerusalem forberedte Wisliceny i god tid et alibi på bekostning av sin gamle venn Eichmann.^[46]

Prosessen var kontroversiell ettersom Eichmann ble bortført fra et land uten utleveringsavtale med Israel. Regjeringen imøtekom dette ved å overføre rettssaken direkte på TV til en rekke land. Eichmann satt i en boks av skuddsikkert glass under saken. En rekke vitner ble hørt, deriblant overlevende fra konsentrasjonsleire. Eichmann selv forsvarte seg under hele saken med at han bare hadde fulgt ordre. Under Nürnbergprosessen ble det satt presedens for at dette ikke holdt som forsvar. Eichmanns forsvarer Robert Servatius bygget i stor grad forsvaret på om retten hadde jurisdiksjon til å dømme Eichmann, gitt at han var kidnappet og bortført til et land han aldri hadde vært i før, og om retten kunne være upartisk.

Argentinas FN-ambassadør Mario Amadeo krevde oppreisning for Argentina etter kidnappingen av Eichmann. Den 23. juni 1960 utstedte Sikkerhetsrådet en resolusjon som enstemmig fordømte Israels aksjon og støttet Amadeos krav. Israels ambassadør Golda Meir protesterte mot at man slik satte likhetstegn mellom et brudd på Argentinas suverenitet og Eichmanns forbrytelser.

Michael Musmanno, som hadde vært dommer i Nürnbergprosessene, vitnet og uttalte der at Walter Schellenberg hadde fortalt at Eichmann kontrollerte Einsatzgruppene.^[132][32] Eichmann hadde ikke noe med Einsatzgruppene å gjøre slik Musmanno fremstilte det i boken The Eichmann Kommandos (1961). Musmanno hevdet feilaktig at Einsatzgruppene var Eichmanns påfunn og at lederne stå ansvarlige overfor Eichmann.^[133] Musmanno tok i forbindelse med Eichmann-saken til orde for en internasjonal straffedomstol for internasjonale forbrytere ansvarlige for forbrytelser mot menneskeheten.^[32]

Eichmann ble funnet skyldig på alle tiltalepunkter og dømt til døden 15. desember 1961. Han skrev til Israels president og ba om benådning. I brevet holdt han fast ved at han bare utførte ordre og ikke selv var leder med ansvar.^[134] Han ble hengt noen minutter over midnatt 1. juni 1962 i Ramla-fengselet. Dette er den eneste henrettelse under sivil lovgivning som er utført i Israel. Liket ble kremert og asken ble strødd i havet, offisielt fordi ingen nasjon måtte gi ham et siste hvilested. Eichmann ba selv om å bli kremert, men det fantes ikke noe krematorium i Israel, fordi jødisk lov påbyr begravelse. Ingeniører og politifolk konstruerte i hemmelighet en ovn i en appelsinlund ved kysten. Motorveien var avsperret og under tung militær bevoktning da Eichmanns lik ble fraktet til kremering. Asken ble fraktet i politibil til havnen i Jaffa. Ved daggry var Eichmanns aske spylt ut i Middelhavet av et marinefartøy.^[135] Ifølge London Evening Standard 1. juni 1962 uttalte sønnen Klaus Eichmann til journalistene: «Judaismen har igjen bevist at penger er viktigere enn lov og rettferd. De trengte et offer, noe som kunne rettferdiggjøre at tyske penger ble betalt som kompensasjon.»

Under oppholdet i israelsk fengsel skrev Eichmann sine memoarer fra årene i det tredje rikes tjeneste. Selv om meget i disse erindringene må taes med en klype salt, fordi forfatteren vil stille seg selv i et mer fordelaktig lys, er det et kildedokument om den tyske jødeutryddelsespolitikk. Memoarene ble frigitt av israelerne 37 år etter henrettelsen.

En fullstendig beskrivelse av Adolf Eichmann

Øyne: Middels
Hår: Middels
Vekt: Middels
Særlige kjennetegn: Ingen
Antall fingre: Ti
Antall tær: Ti
Hva hadde du ventet?
Klør? Rovtenner? Grønt spytt? Galskap?

Leonard Cohen^[136]

Stanley Milgram innledet det kjente Milgram-eksperimentet et par måneder etter at rettssaken i Jerusalem åpnet. Milgrams eksperiment ble delvis omtalt som «Eichmann-eksperimentet» fordi det handlet om lydighet overfor autoriteter noe som kunne være en forklaring på at vanlige folk deltok i nazistenes ugjerninger. Rettssaken var bakgrunn for at Milgram utformet og gjennomførte eksperimentet.^[38] Mens Milgram holdt på å ferdigstille avhandlingen sin sommeren 1960 leste han at Eichmann var tatt til fange i Argentina. Rettssaken ble vist på TV, noe som var uvanlig den gangen. Milgram avrundet eksperimentet fem dager før Eichmann ble hengt.^[138][139]

Revurderinger av Stanford Prison Experiment (som gjorde noe av det samme som Milgram) og detaljer fra Eichmanns liv har senere trukket i tvil om lydighet er en god forklaring. Det er mye som tyder på at de som meldte seg frivillig til fengselsforsøket ved Stanford av natur var mer fiendtlig og agreesive, mer lydige overfor autoriteter, og noe mer narsissistiske.^[140][141]

David Cesarani skreve biografien Eichmann: His Life and Crimes (2005) og avviste der blant annet at Eichmann var en banal, ikke-ideologisk byråkrat, slik Hannah Arendts kjente bok Eichmann i Jerusalem har blitt tolket.^[142] En anmelder skrev «there may never be need for another biography of the man».^[143] Historieprofessor Thomas Laqueur skrev i sin anmeldelse at Cesaranis fremstilling av Eichmann ikke er så ulik Arendts. Laqueur fremholder at Arendt beskrev Eichmanns administrative ferdigheter og byråkratiske talent, og hun hevdet ikke at han bare var et tannhjul i maskineriet. Det var i følge Laqueur hans mangel på intellekt, kritisk tenkning og refleksjonsevne som forskrekket henne.^[27] Ifølge biografien var ikke Eichmann spesielt antisemittisk da han gikk inn i nazipartiet. Radikalisering kan ha vært en konsekvens av arbeid for partiet og slik radikalisering blant personer som omgås likesinnede er forenlig med funn fra psykologisk forskning.^[140] Biografiens grundige gjennomgang av Eichmanns karriere viser at han var mer enn en grå og nøktern byråkrat: Han var en stolt nazist og ivrig og innovativ i tjenesten der han stadig fant på nye måter gjennomføre deportasjonsprosjektene sine. Da Himmler sommeren 1944 ville stanse deportasjonene fra Ungarn og vurderte forhandling med de allierte ble Eichmann oppbragt og motsatte seg åpent Himmler. Ifølge Cesarani var det Eichmanns strategi under rettssaken å fremstå som en ydmyk og ubetydelig kontorist.^[144]

Ifølge Cesarani ble Eichmann gradvis en pålitelig tjenestemann i gjennomføring av folkemordet. Eichmann var i likhet med det store antallet på ytre høyreside antisemitt, men han støttet eller medvirket ikke til pogromer som Krystallnatten (1938) fordi det forstyrret hans arbeid med ordnet utvandring av jøder. Han ble oppriktig forbauset da han fikk vite at «den endelige løsningen» innebar utryddelse og ikke utvandring (han arbeidet da med en stor plan om tvungen utvandring for 4 millioner jøder til Madagascar). Eichmann skal ha blitt sjokkert da han fikk demonstrert avliving med gass uten at dette hindret ham i å arbeide med ivrig med organisering av transport til utryddelsesleirene. Ifølge Cesarani var Eichmanns bidrag til massemordet preget av Eichmanns vanlige problemløsende og praktiske tilnærming. Under rettssaken hevdet Eichmann at han ikke hadde lest Hitlers Mein Kampf da han gikk inn i det østerrikse nazipartiet og hadde heller ingen spesiell interesse for jøder, Cesanrani antok at dette er riktig. Cesarani konkluderte med at Eichmann, slik han selv fremstilte det i retten, ikke var entusiastisk over utviklingen sommeren 1941 - vinteren 1942 da utvandring ble erstattet av utryddelse som nazistenes «løsning» for jødene. Detaljene om hvordan massakrer vokste til folkemord er usikre fordi historikerne ikke har klart å fastlegge en presis tidslinje. Eichmann besøkte Auschwitz tidlig i 1942, var tilstede under gassing i Kulmhof og var vitne til at Einsatzgrupper drepte tusenvis utenfor Minsk. Eichmann brydde seg ikke om hva som skjedde med jødene etter at han fått dem deportert fra områdene han hadde ansvaret for. Han visste ikke eksakt hvilke leirer det enkelte deportasjonstog ble sendt til, bortsett fra Theresienstadt som han bestyrte selv. Han la stor vekt på å fylle togene og utnytte kapasiteten. Selv om jødene ble fraktet som gods i kuvogner, tok den tyske jernbanen (Reichsbahn) betalt som om de reiste på tredjeklasse med enveisbillett (barn under fem år reiste gratis). For vaktene måtte Eichmann betale billett på andre klasse. Eichmann sørget for at reisekostnadene ble dekket av jødene selv ved de eiendelene de etterlot seg. Eichmann var oppbragt over at franske og italienske myndigheter ikke ville deportere sine jødiske innbyggere og han presset på for å få dem til å samarbeide.^[27]

I Ungarn i 1944 ville Himmler bytte jøder mot lastebiler, noe Eichmann motsatte seg. Det er uklart hvorfor Eichmann var så besatt av å fullføre deportasjonen av jødene fra Ungarn mens den røde arme nærmet seg østfra. Cesarani antok at Eichmann på dette tidspunktet var «fordervet».^[27]

Historikere har spekulert omkring enkelte sider ved Eichmanns liv. Det mest sentrale er spørsmålet om hans rolle i holocaust og spesielt om han forsto hva han gjorde. Noen historikere, og Eichmanns sønn, har hevdet at dommen er urettferdig fordi Eichmann bare var en tysk soldat som fulgte ordre. På den annen side er det slått fast at det å følge ordre ikke fritar for skyld ved slike alvorlige forbrytelser. Man har også påpekt at Eichmann selv søkte seg over i avdelinger som arbeidet med det tredje rikes håndtering av jødene.

Det har vært uklarhet rundt hans forhold til ODESSA, nettverket av tidligere SS-medlemmer som hjalp til med å flykte til Sør-Amerika. Britannica oppgir at han fikk hjeplp av ODESSA ved flukten til Sør-Amerika.^[145] Iføge Moshe Pearlman tok Eichmann kontakt med ODESSA tidlig i 1950 og fikk hjelp til å reise fra Tyskland til Italia.^[146][147] Man vet at han var i kontakt med dem, men det ser ikke ut til at han benyttet seg av nettverket eller selv bidro.

Mossad mente at Eichmann kjente Josef Mengele, og hadde håpet at han skulle røpe Mengeles skjulested slik at de kunne bortføre ham også. I dag vet vi at de møttes via den nederlandske journalisten Willem Sassen, som hadde vært i Waffen-SS, blitt såret på Østfronten og senere arbeidet for nazipartiets propagandakontor, før han ble dømt til døden in absentia av en militærdomstol i Belgia og til 20 års straffarbeid i Nederland. Sassen kom seg også på falskt pass til Argentina og gled lett inn i SS-miljøet i Buenos Aires, hvor han skrev for den månedlige publikasjonen Der Weg, utgitt av Dürer Verlag fra 1947 til 1958. Sassen presenterte Eichmann for Mengele; de to hadde brukt samme fluktrute til Argentina. De møttes flere ganger på kafeen ABC, men fant ikke tonen, og Eichmann takket nei til Mengeles tilbud om gratis legehjelp.

Sassen og Eichmann møttes regelmessig i fem måneder og snakket inn 67 lydbånd om Eichmanns fortid. Disse skulle utgjøre kjernen i et arbeid om den endelige løsning, som Sassen håpet ville svekke tyskernes skyld og jødenes krav om skadeserstatninger. Prosjektet mislyktes fordi Sassen prøvde å redusere antallet døde, mens Eichmann skrøt uhemmet: «Nei, jeg angrer ikke på noe som helst og har ikke tenkt å be om unnskyldning (…) fordi jeg innerst inne ikke kan se å ha gjort noe galt. Nei, jeg mener oppriktig at hvis vi av de 10,3 millioner jøder, som vi vet var Korherrs anslag, hadde tatt livet av 10,3 millioner, ville jeg vært fornøyd. Jeg ville sagt: Greit. Vi har utryddet en fiende.»^[148] En sterkt forkortet versjon av samtalene ble publisert i Life i 1960.^[32]

Det er også uklart hvorfor Eichmann ikke ble forfremmet til SS-Standartenführer, tilsvarende oberst. Alt tilsier at han skulle fått denne forfremmelsen, men han ble ikke engang anbefalt. En teori er at Kaltenbrunner anså ham som farlig for sin egen posisjon.^{[trenger referanse]}

I 2006 ble 27 000 sider med hemmeligstemplet informasjon offentliggjort av CIA. Dokumentene viser at CIA i mars 1958 hadde detaljert kunnskap om hvor Eichmann befant seg. CIA valgte å ikke informere Israel om dette, for å beskytte høytstående politikere i det daværende Vest-Tyskland.^[149] Dokumentene viser at CIA siden 1952 visste at Eichmann bodde i Argentina under dekknavnet «Clemens».

CIA ønsket heller ingen oppmerksomhet om nasjonalsosialister som de selv rekrutterte etter andre verdenskrig. Vest-Tysklands regjering, ledet av Konrad Adenauer, var bekymret over hva Eichmann kunne fortelle om sin tidligere nasjonale sikkerhetsrådgiver Hans Globke som, sammen med Eichmann, utformet Nürnberglovene i 1935.^{[150][151][152]} Etter forespørsel fra Bonn, overtalte CIA tidsskriftet Life til å slette omtalen av Globke fra Eichmanns memoarer, som det hadde kjøpt fra hans familie.^[153] Samtidig hadde Mossad midlertidig oppgitt sin leting etter Eichmann i Argentina, fordi de ikke kjente hans dekknavn. Verken USA eller CIA hadde på denne tiden som politikk å forfølge krigsforbrytere. CIA beskyttet også Reinhard Gehlen, som rekrutterte hundrevis av tidligere nasjonalsosialister som CIA-agenter.^[154]

Den tyske filosofen Bettina Stangneth analyserer i sin bok Eichmann Before Jerusalem. The Unexamined Life of a Mass Murderer. (2014) arkvimateriale blant annet fra samtalene med Sassen. Analysene viser at Eichmann ikke angret på utryddelsen av jødene, noe han anså som en historisk nødvendighet og som han var stolt av å ha utført for Tyskland. I årene i eksil forble Eichmann en lidenskapelig og overbevist nazist. Ti år etter krigen var Eichmann ikke realitetsorientert og trodde stadig at han kunne reise tilbake til Tyskland når nazismen var rehabilitert og gjenvunnet makten i landet. Han planla et offentlig forsvar for nazismens prestasjoner. Stangneth er uenig med Arendt som vurderte Eichmann som lite intelligent og fremholder at Eichmann fremstilte seg som en forsiktig byråkrat bare i rettssaken i Jerusalem. Eichmanns forsøk på å fremstille seg selv om en ren kontorist lurte ikke Arendt eller domstolen. I årene etter krigen fremstilte han ikke seg selv som en kjedelig funksjonær, i stedet skrøt han av sin kreativitet på jobb. Deportasjonen av jødene fra Ungarn beskrev han som sitt innovative mesterstykke: en prestasjon uten sidestykke. Eichmann kladdet et brev til forbundskansler Konrad Adenauer med forslag om å komme tilbake for å bli stilt for retten: Eichmann var tilsynelatende overbevist om sin uskyld og regnet med at han bare ville få en mild dom og deretter gå tilbake til et vanlig liv som andre nazister.^[155][32]

I forbindelse med rettssaken var flere observatører, blant andre Elie Wiesel, skuffet eller forundret over at det ikke ble bevist at Eichmann personlig var jødehater.^[27]

Hannah Arend er særlig kjent for å ha stilt spørsmål om Eichmann var ond. En vanlig argumentasjon i ettertiden har vært at Eichmann ikke var personlig ond eller drevet av ondskap fordi han bare var et tannhjul i nazistenes maskineri - om ikke Eichmann hadde gjort jobben ville noen andre ha gjort det. En annen argumentasjon er at Eichmann var ond fordi han visste konsekvensen av jobben han gjorde.^[156]

• Braham, Randolph L. (2000). The Politics of Genocide: The Holocaust in Hungary. Detroit: Wayne State University Press. ISBN 0814326919. 
• Braham, Randolph L. (2002). The Nazis' last victims: the Holocaust in Hungary. Wayne State University Press. 
• Braham, Randolph. L (2004). «Rescue operations in Hungary: Myth and reality». East European Quarterly. XXXVIII (2): 173–203. 
• Carlberg, Ingrid (2012). "Det står ett rum här och väntar på dig...": berättelsen om Raoul Wallenberg. Stockholm: Norstedts. ISBN 978-91-1-302880-4. 
• Cesarani, David (2005). Adolf Eichmann: byråkrat och massmördare. Stockholm: Wahlström & Widstrand. ISBN 91-46-20118-1. 
• Rozett, Robert; Spector, Shmuel (2013). Encyclopedia of the Holocaust. New York: Routledge. ISBN 1-57958-307-5.  [with David Cesarani]
• Breitman, Richard; Aroson, Shlomo (1992). «The End of the “Final Solution”?: Nazi Plans to Ransom Jews in 1944». Central European History. 2 (engelsk). 25: 177–203. ISSN 1569-1616. doi:10.1017/S0008938900020318. Besøkt 28. september 2019. 
• Fleming, Gerald (1984). Hitler and the final solution (engelsk). Berkely: University of California Press. 
• Isser Harel: The House on Garibaldi Street, Routledge, 2. utgave 31. mai 1997, ISBN 0-7146-4754-3, ISBN 978-0714647548
• Peter Z. Malkin og Harry Stein: Eichmann in My Hands, Warner Books, mai 1990, ISBN 0-446-51418-7, ISBN 978-0446514187
• Christoper R. Browning: The Origins of the Final Solution: The Evolution of Nazi Jewish Policy, September 1939–March 1942, University of Nebraska Press, 1. april 2004, ISBN 0803213271, ISBN 978-0803213272
• David Cesarani: Eichmann: His Life and Crimes, Vintage Books, 2. utgave 31. oktober 2005, ISBN 0-09-944844-0, ISBN 978-0099448440.
  • Norsk utgave: Eichmann : byråkrat og massemorder, forlaget Spartacus, Oslo, 2007, ISBN 978-82-430-0412-2
• David Cesarani: Becoming Eichmann, Da Capo Press, 2. utgave, 10. april 2006, ISBN 0-306-81476-5
• Reynolds, Quentin (1961). Adolf Eichmann. Oslo: Cappelen. 
• Vági, Zoltán (2013). The Holocaust in Hungary: Evolution of a Genocide. Bowman & Littlefield. ISBN 9780759121980. 
• David Cesarani: Adolf Eichmann: The Mind of a War Criminal, BBC history, 17. februar 2011.

• (en) Adolf Eichmann – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Adolf Eichmann – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Adolf Eichmann på Internet Movie Database
• (sv) Adolf Eichmann i Svensk Filmdatabas
• (en) Adolf Eichmann hos The Movie Database
• (en) CIA-mappen om Adolf Eichmann – Fra det amerikanske National Security Archive
• (en) Fullstendig nedtegnelse av rettsforhandlingene under rettssaken mot Eichmann i Israel – Fra The Nizkor Project