Anna von Gierke: Forskjell mellom sideversjoner

Anna von Gierke
Født		14. mars 1874[1][2] Wrocław[3]
Død		3. apr. 1943[1][2] (69 år) Berlin[4]
Beskjeftigelse		Politiker, sosionom, motstandskjemper
Far		Otto von Gierke
Søsken		Edgar von Gierke Hildegard von Gierke Julius von Gierke
Parti		Deutschnationale Volkspartei
Nasjonalitet		Det tyske riket
Gravlagt		Kaiser Wilhelm Gedächtnis Friedhof[5]
Medlem av		Nasjonalforsamlingen i Weimar
Utmerkelser		Verdienstkreuz für Kriegshilfe[6] Røde Kors-medaljen (Preussen)[6]
Anna von Gierke på Commons

Anna Ernestine Therese von Gierke (1874–1943) var en tysk sosialpedagog og politiker (DNVP). Hun var en pioner i utviklingen av det såkalte Hort-konseptet («Hort» tysk for daghjem eller fritidshjem) i Tyskland. En hort var et daglig oppholdssted og aktivitetssenter for barn etter skoletid, mens foreldrene fremdeles var på arbeid. Gierke var medlem av Tysklands forfatningsgivende nasjonalforsamling, som ble avholdt i Weimar etter første verdenskrig.

Gierke ble 14. mars 1874 født inn i et borgerlig hjem i den daværende tyske byen Breslau. Hun var den første i en barneflokk på fem. Hennes far var jusprofessor i Berlin, og hennes mor Lilli født Loening, drev frivillig arbeid for trengende i Berlin. Moren hadde også gode kontakter i det jødiske borgerskapet.^[7][8]

Etter å ha avsluttet skolegangen, arbeidet Gierke i Hedwig Heyls «Jugendheim» (ungdomshjem). Heyl var en innflytelsesrik velgjører i Berlin, som blant annet laget velferdstiltak for arbeiderbarn. Gierke ledet jenteavdelingen fra 1892 og var fra 1898 til 1933 leder av hele «Jugenheim e.V.». Gierke tok videreutdannelse samtidig som hun var i ledelsen av institusjonen.^[7]

Gierke fulgte et helhetlig konsept for omsorgen. Barna oppholdt seg i en bygning på flere etasjer, der de fikk mat, hadde oppholdsrom og verksteder. I bygningen fantes ogs barnesenger og barnehager. Barna oppholdt seg der, mens foreldrene var på arbeid. Slik skapte Gierke et konsept for en «Hort», et tysk ord for daghjem eller fritidshjem.^[7]

I 1911 opprettet hun «Sozialpädagogische Seminar» (Det sosialpedagogiske seminar). Dette førte igjen til opprettelsen av en statlig anerkjent utdannelse som kunne gi yrkestitlene «Hortpflegerin» (hort-pleierske) eller «Hortnerin» (hortsøster) og «Schulpflegerin» (skolepleierske). Yrkestittelen «Hortnerin» tilskrives Gerike. På oppdrag fra det prøyssiske kultusministerium reiste hun rundt i alle regierungsbezirker og rapporterte om omsorgstilstanden for barn. I 1912 var deltok hun i etableringen av en forening for omsorg for skolebarn.^[8][9][10]

Under første verdenskrig ble Hort-konseptet videre utbygget av myndighetene, da mange av mødrene som var ansatt i krigsindustrien, ikke hadde noen til å ta seg av barna. Etter etableringen av Kriegsamt under første verdenskrig, var hun leder av kommisjonen for barneomsorg.^[9]

Hun ble i januar 1919 valgt som medlem av Riksdagen for Potsdam. Gierke var en av de mest profilerte kvinnelige representantene. Hun ble utestengt fra gjenvalg i 1920, som følge av hennes «ikke-ariske» herkomst. Hun gikk deretter ut av sitt parti og prøvde å bli innvalgt på en ren kvinneliste, men lyktes ikke.^[11][12]

Ute av partipolitikken konsentrerte hun sitt arbeid i forenings- og forbundslivet. Hun grunnla i 1921 «Landjugendheim Finkenkrug» et feriested for skolejenter, ansatte og barn i landlige omgivelser. I 1923 grunnla hun tidsskriftet Soziale Arbeit (Sosialt arbeid). Hun grunnla i 1925 en sosialforening, forløperen til dagens (2021) Deutscher Paritätischer Wohlfahrtsverband (Det tyske paritetiske velferdsforbund). Med begrepet paritet menes i denne sammenhengen likeverd mellom menneskene.^[14] I 1932 ble hun leder av Bund Deutscher Frauenvereine, forbundet for tyske kvinneforeninger.^[11]

Ved nasjonalsosialistenes maktovertakelse i 1933 mistet hun alle sine verv og stillinger fordi hun var «ikke-arisk».^[11] Gierke engasjerte seg deretter i Bekjennelseskirken som ble stiftet i 1934 som et alternativ til det nasjonalsosialistiske De tyske kristne. I hennes hus i Berlin-Charlottenberg vanket blant andre politisk forfulgte og opposisjonelle som Martin Niemöller, Hermann Maas, Marie Baum og ekteparet Elly Heuss-Knapp og Theodor Heuss.^[7]

Hun regnes av Beauftragter der Bundesregierung für Kultur und Medien å være blant de 100 viktigste personer som løpet av de siste 200 år, har bidratt til dannelsen av demokratiet i Tyskland.^[7]