Vertikal integrasjon

Vertikal integrasjon er et uttrykk innenfor mikroøkonomien som beskriver en type eierskap. Vertikalt integrerte virksomheter og bedrifter i en distribusjonskanal / produksjonskjede er samlet gjennom å ha en felles eier. Vanligvis vil hvert medlem av distribusjonskanalen/produksjonskjeden produsere forskjellige varer eller tjenester, som så sammenstilles til nytte for de involverte. Motsatsen er horisontal integrasjon. Vertikal integrasjon beskriver eierstrategier som fører store deler av en distribusjonskanal/produksjonskjede ikke bare inn under samme eierskap, men også inn i ett selskap.

Et eksempel på dette er om eieren av en bilfabrikk også kjøper opp egne underleverandører og distribusjonsnettet for bilsalg. I dette tilfellet er selskapene på forskjellig nivå i samme distribusjonskanal/produksjonskjede.

Vertikal integrasjon er en metode for å unngå såkalt «Hold-up problem». Et monopol etablert gjennom vertikal integrasjon blir kalt et vertikalt monopol.

Begrepet er brukt blant annet for å beskrive eierskapskonstellasjoner i dagspresse og kringkasting.^[1] I dagligvarehandelen er vertikal integrasjon en åpen strategi, Reitangruppens kjøp av selskapet Norsk Kylling i mars 2011 annonseres med «REMA 1000 gjennomfører dermed sin strategi om vertikal integrering og eierskap i hele verdikjeden.»^[2]

I den offentlige utredningen ^[3] om "Lov om samvirkeforetak" hevder Konkurransetilsynet med utgangspunkt i landbruksamvirkene at «I økonomisk forstand kan et samvirke karakteriseres ved vertikal integrasjon. I et salgssamvirke er det leverandørene som eier grossisten eller videreforedlingsbedriften. I et innkjøpssamvirke er det kundene som er integrert bakover i verdikjeden ved at de eier detaljisten og i noen tilfeller også grossisten de kjøper varer fra.»