Hest

Hest
Fjordinger på beite på gressmark.
Vitenskapelig(e) navn:	Equus ferus caballus [Equus caballus]
Alt. navn:	hest, tamhest, ponni m.m.
Artstilhørighet:	villhest, hester, hovdyr
Habitat:	terrestrisk
Utbredelse:	hele verden, unntatt Antarktis
Raser:	Liste over hesteraser

Hest eller tamhest (Equus ferus caballus)^[1][2] er et pattedyr med en tå og hov og en underart av villhest (Equus ferus), som er en art i hestefamilien (Equidae). Hesten har spilt en betydelig rolle som arbeidskraft og transportmiddel gjennom årtusener. Nå brukes hesten mye som ridehest og i konkurranser som sprangridning og dressur riding.

Hesten har utviklet seg i løpet av de siste 45 til 55 millioner årene fra en liten flertået skapning, nær Eohippus, til det store, entåede dyret i dag. Mennesker begynte å temme hester rundt 4000 f.Kr., og deres domestisering antas å ha vært utbredt innen 3000 f.Kr. Hester i underarten caballus er tamme, selv om noen tamme bestander lever i naturen som villhester. Disse ville populasjonene er ikke ekte villhester, som er hester som aldri har blitt domestisert og historisk sett knyttet til kategorien megafauna. Det er et omfattende, spesialisert vokabular som brukes til å beskrive hesterelaterte konsepter, som dekker alt fra anatomi til livsstadier, størrelse, farger, markeringer, raser, bevegelse og oppførsel.

Hester er tilpasset til å løpe, slik at de raskt kan unnslippe rovdyr, og har en god balansefølelse og en sterk kamp-eller-flukt-respons. Knyttet til dette behovet for å flykte fra rovdyr i naturen er en uvanlig egenskap: hester er i stand til å sove både stående og liggende, med yngre hester som har en tendens til å sove betydelig mer enn voksne.^[3] Hunnhester, kalt hopper, bærer ungene sine i omtrent 11 måneder, og en unghest, kalt føll, kan stå og løpe like etter fødselen. De fleste tamme hester begynner å trene under en sal eller i sele mellom to og fire år. De når full voksenutvikling ved femårsalderen, og har en gjennomsnittlig levetid på mellom 25 og 30 år.^[4]

Hesteraser er løselig delt inn i tre kategorier basert på generelt temperament: livlige «varmblodige» med fart og utholdenhet; «kaldblodige», som trekkhester og noen ponnier, egnet for sakte, tungt arbeid; og «halvblodshester», utviklet fra krysninger mellom varmt blod og kaldt blod, ofte med fokus på å skape raser for spesifikke rideformål, spesielt i Europa. Begrepene «varmblods-» og «kaldblods-» må ikke forveksles med jevnvarm og vekselvarm; Alle pattedyr er jevnvarme.^[5] Det er generelt mer enn 300 hesteraser i verden i dag, utviklet for mange forskjellige bruksområder.

Hester og mennesker samhandler i et bredt spekter av sportskonkurranser og ikke-konkurransedyktige fritidsaktiviteter, så vel som i arbeidsaktiviteter som politiarbeid, landbruk, underholdning og terapi.^[6] Hester ble historisk brukt i krigføring, hvorfra et bredt utvalg av ride- og kjøreteknikker utviklet seg, ved å bruke mange forskjellige stiler av utstyr og kontrollmetoder. Mange produkter er avledet fra hester, deriblant kjøtt, melk, hud, hår, bein og legemidler utvunnet fra urinen til drektige hopper.^[7] Mennesker gir tamme hester mat, vann og husly, samt oppmerksomhet fra spesialister som veterinærer og hovslagere.

Hester kjennetegnes av en tønneformet, langstrakt kropp med lange, tynne ekstremiteter som ender opp i hover. Hodet er smalt og langstrakt og sitter på en lang, smal og kraftfull hals som har en karakteristisk kraftig hårkam, såkalt man, som vokser i forlengelsen av ryggkammen og ender opp som en lugg i pannen.

Hester har godt syn, men mens mennesker har tre typer tapper, som registrerer rødt, gulgrønt og blått lys. Hester kan bare se to av de synlige bølgelengdene i lysspekteret ettersom de kun har blåsensitive celler og gulsensitive celler. Dermed ser de blått, grønt og variasjoner av de to fargene, men ser ikke rødt eller røde nyanser.^[8]. Arten har store øyne som sitter på hver side av hodet, noe som gir godt vidsyn og gjør at hester lett oppdager bevegelser (en overlevelsesstrategi viktig for villhesten). Øynenes plassering medfører imidlertid at det foran hestens mule er en blindsone, og hesten kan derfor ikke se hva den spiser på nært hold, noe som er grunnen til at de iblant biter i fingrene til personer som mater dem dersom dette ikke gjøres på riktig måte.

Hester har også utmerket hørsel. De bevegelige ørene står rett opp på toppen av hodet, på hver sin side av skallen. De beveger seg etter hvor lydene kommer fra, og de er aktive i dyrets kroppsspråk. For eksempel varsler ører som er lagt flatt bakover om at hesten er aggressiv eller føler seg truet. Halen er kort, men har kraftig hårvekst som vokser ned mot hasene på bakbena. Hårveksten kalles tagl og brukes blant annet i produksjonen av fiolinbuer.

Menneskene har avlet fram hester til ulike formål, og dette har gitt betydelig variasjon i størrelse og utseende. De argentinske falabellaene har en mankehøyde på maksimalt 76 cm, mens engelske shirehester kan måle opp mot 200 cm ved manken og veie over 1000 kg. Både forbeina og bakbeina har sener som avlaster muskulaturen under hvile; hesten kan således stå uten å bli sliten og den sover gjerne i stående stilling.

Avhengig av rase, håndtering og miljø, har den moderne tamhesten en forventet levetid på 25 til 30 år.^[9] Noen få dyr kan uvanlig leve til de er i 40-årene og av og til mer.^[10] Den eldste verifiserbare rekorden var «Old Billy», en hest fra 1800-tallet som levde til en alder av hele 62 år.^[9] I moderne tid døde «Sugar Puff», som hadde blitt oppført i Guinness rekordbok som verdens eldste levende ponni, i 2007 i en alder av 56.^[11]

Følgende terminologi brukes til å beskrive hester i forskjellige aldre:

• Føll: En hest av begge kjønn under ett år gammel. De fleste tamme føll avvennes ved fem til syv måneders alder, selv om føll kan avvennes ved fire måneder uten negative fysiske effekter.^[12]
• Åring: En hest av begge kjønn som er mellom ett og to år gammel.^[13][14]
• Folunge (hingstføll): En hannhest under fire år.^[15] En vanlig terminologifeil er å kalle en hvilken som helst unghest for en «fole», når begrepet faktisk bare refererer til unge hannhester (hingstføll).^[16]
• Hoppefole: En hunnhest under fire år.^[17]
• Hoppe: En hunnhest som er fire år og eldre.^[18]
• Hingst: En ikke-kastrert hannhest som er fire år og eldre.^[19]
• Vallak: En kastrert hannhest uansett alder.^[20][17]

Høyden på hester måles på det høyeste punktet på manken, der halsen møter ryggen.^[21] Dette punktet brukes etterson det er et stabilt punkt i anatomien, i motsetning til hodet eller nakken, som beveger seg opp og ned i forhold til hestens kropp.

Størrelsen på hestene varierer etter rase, men er også påvirket av ernæring. Lette ridehester varierer vanligvis i høyden fra 142 til 163 cm og kan veie fra 380 til 550 kilo.^[22] Større ridehester begynner vanligvis på omtrent 157 cm og er ofte så høye som 173 cm, og veier fra 500 til 600 kilo.^[23] Tunge hester eller trekkhester er vanligvis minst 163 cm høye og kan være så høye som 183 cm høye. De kan veie fra rundt 700 til 1000 kilo.^[24]

Den største hesten som er registrert i historie var sannsynligvis en shire-hest ved navn «Mammoth», som ble født i 1848. Han var 219 cm høy og toppvekten hans ble estimert til 1 524 kilo.^[25] Rekordholderen for den minste hesten noen sinne er «Thumbelina», en fullmoden miniatyrhest som er påvirket av kortvoksthet. Hun var 43 centimeter; høy og veide 26 kg.^{[26] [27]}

Hester har 64 kromosomer.^[28] Hesters genom ble sekvensert i 2007. Det inneholder 2,7 milliarder DNA-basepar,^[29] som er større enn hundegenomet, men mindre enn det menneskelige genomet eller genomet til storfe.^[30] Kartet er tilgjengelig for forskere.^[31]

Det er fortsatt uklart om tamhesten skal regnes som en egen art eller en underart av villhest (E. ferus). Moderne forskning med DNA har imidlertid ført til at flertallet av verdens forskere i dag regner den som en underart, slik det gjenspeiles i det vitenskapelige navnet E. f. caballus. Tamhesten står derfor ikke oppført på IUCNs rødliste over truede arter.

Hesten tilpasset seg for å overleve i områder med vidåpent terreng med sparsom vegetasjon, og overlever i et økosystem der andre store beitedyr, spesielt drøvtyggere, ikke kunne.^[32] Hester og andre i hestefamilien (Equidae) er hovdyr med oddetall tær (en eller tre) av ordenen hovdyr (Perissodactyla), en gruppe pattedyr som dominerer i tertiærperioden. Tidligere inneholdt denne ordenen 14 familier, men bare tre – Equidae (hesten og beslektede arter), Tapiridae (tapiren) og Rhinocerotidae (neshornene) – har overlevd til i dag.^[33]

Det eldste kjente medlemmet av familien Equidae var Hyracotherium, som levde for mellom 45 og 55 millioner år siden, under eocenperioden. Den hadde 4 tær på hver fremre fot, og 3 tær på hver bakre fot.^[34] Den ekstra tåen på forføttene forsvant snart med Mesohippus, som levde for 32 til 37 millioner år siden.^[35] Over tid krympet de ekstra sidetærne i størrelse til de forsvant. Alt som gjenstår av dem hos moderne hester er et sett med små rudimentbein på beinet under kneet,^[36] kjent uformelt som leggbein.^[37] Beina deres ble også lengre ettersom tærne deres forsvant til de var et hovdyr som kunne løpe i stor hastighet.^[36] For rundt 5 millioner år siden hadde den moderne Equus utviklet seg.^[38] Tennene utviklet seg også fra å spise myke, tropiske planter til å tilpasse seg spise tørrere plantemateriale, deretter til beite på tøffere slettegress. Dermed endret urhester seg fra løvspisende skogsdyr til gressetende dyr i halvtørre regioner over hele verden, deriblant steppene i Eurasia og de store slettene i Nord-Amerika.

For rundt 15 000 år siden var Equus ferus en utbredt holarktisk art. Levninger av hestebein fra denne tidsperioden, fra sen pleistocentiden, finnes i Europa, Eurasia, Beringlandbrua og Nord-Amerika.^[39] Likevel for mellom 10 000 og 7 600 år siden ble hesten utryddet i Nord-Amerika.^[40][41][42] Årsakene til denne utryddelsen er ikke fullt ut kjent, men en teori bemerker at utryddelse i Nord-Amerika gikk parallelt med menneskelig ankomst.^[43] En annen teori peker på klimaendringer, og bemerker at for omtrent 12 500 år siden ga gresset som var karakteristisk for et økosystem på steppene vei for tundra bestående av busker og kratt, og således dekket med usmakelige og uspiselige planter.^[44]

• Se hovedartikkel: Villhest

En virkelig villhest er en art eller underart uten forfedre som noen gang har vært vellykket domestisert. Derfor er de fleste «ville» hester i dag faktisk tidligere tamhester som har rømte eller ble satt fri fra tamflokker og etterkommere av disse dyrene.^[45] Bare to ville underarter, tarpanhester og przewalskihester, overlevde i nedtegnet historie, og bare sistnevnte eksisterer i dag.

Przewalskihesten (Equus ferus przewalskii), oppkalt etter den russiske oppdageren Nikolaj Przjevalskij, er et sjeldent asiatisk dyr. Den er også kjent som den mongolske villhesten; Mongolske folk kjenner den som taki, og kirgisiske folk kaller det en kirtag. Underarten ble antatt utryddet i naturen mellom 1969 og 1992, mens en liten avlbestand overlevde i dyreparker rundt om i verden. I 1992 ble det reetablert i naturen ved bevaringsarbeidet fra en rekke dyreparker.^[46] I dag eksisterer en liten vill avlpopulasjon i Mongolia.^[47][48] Det er flere dyr som fortsatt vedlikeholdes i dyreparker over hele verden.

Deres status som en virkelig villhest ble satt i tvil da tamhester fra den 5000 år gamle botaikulturen (en arkeologisk kultur datert til 3000-tallet f.Kr.)^[49] i området til dagens Kasakhstan ble funnet nærmere knyttet til przewalskihesten enn til E. f. Caballus (dagens hest). Studien reiste muligheten for at moderne przewalskihester kunne være de ville etterkommerne av de tamme botaihestene. Det er imidlertid fortsatt mulig at både botaihestene og de moderne przewalskihestene stammer adskilt fra den samme ville populasjon av przewalskihester fra oldtiden.^[50][51]

Tarpanen eller den europeiske villhesten (Equus ferus ferus) ble funnet i Europa og store deler av Asia. Den overlevde inn i den historiske epoken, men ble utryddet i 1909, da den aller siste døde i en russisk dyrehage.^[52] Dermed gikk den genetiske linjen tapt. Det er gjort forsøk på å gjenskape tarpanen,^[52][53][54]som resulterte i hester med ytre fysiske likheter, men som likevel stammet fra tamme forfedre og ikke ekte villhester.

Med jevne mellomrom spekuleres det i populasjoner av hester i isolerte områder som kan være etterlevninger av ville hester, men har generelt vist seg å være tamme eller tamhester som er blitt ville. For eksempel ble riwochehesten fra Tibet foreslått som sådan,^[48] men testing avslørte ikke genetiske forskjeller fra tamme hester.^[55] På samme måte ble sorraiahesten fra Portugal foreslått som en direkte etterkommer av tarpanhesten på grunnlag av felles egenskaper,^[56][146] men genetiske studier har vist at sorraiahestene er nærmere beslektet med andre hesteraser, og at den ytre likheten er et upålitelig mål på slektskap.^[56][57]

• Se hovedartikkel: Hester (slekt)

Foruten hesten er det seks andre arter av slekten Equus i Equidae-familien. Dette er eselet (Equus asinus); fjellsebra (Equus sebra); steppesebra (Equus quagga); grévysebra (Equus grevyi); kiang (Equus kiang); og halvesel (Equus hemionus).^[58]

Hester kan krysse med andre medlemmer av deres slekt. Den vanligste hybriden er muldyret, en krysning mellom en hannesel og en hoppe. En beslektet hybrid er en krysning mellom en hingst og en hunnesel.^[59] Andre hybrider er zebroid, en krysning mellom en sebra og en hest. Med sjeldne unntak er de fleste hybrider sterile og kan ikke reprodusere seg.^[60]

Domestisering av hesten skjedde mest sannsynlig i Sentral-Asia før 3500 f.Kr. To viktige informasjonskilder brukes til å bestemme hvor og når hesten først ble domestisert og hvordan den domestiserte hesten spredte seg rundt i verden. Den første kilden er basert på paleologiske og arkeologiske funn av levninger; den andre kilden er en sammenligning av DNA hentet fra moderne hester med DNA fra bein og tenner fra oldtidens hester.

De eldste arkeologiske bevisene for domestisering av hesten kommer fra steder i Ukraina og Kasakhstan. Disse er dateres til omtrent 4000–3500 e.Kr.^[61][62][63] I 3000 f.Kr. var hesten fullstendig domestisert og i 2000 f.Kr. var det en kraftig økning i antall hestebein funnet i menneskelige bosetninger i nordvestlige Europa, noe som indikerer spredningen av domestiserte hester over hele kontinentet.^[64] Det siste, men mest ugjendrivelige beviset på domestisering kommer fra steder der levninger av hester ble gravlagt sammen med vogner i graver fra Sintasjta- og Petrovka-kulturene ca. 2100 f.Kr.^[65]

En genetisk studie fra 2021 antydet at de fleste moderne tamhester stammer fra regionen rundt den nedre Volga-Don-. Genomer fra hester som er fra forhistorisk tid indikerer at disse populasjonene påvirket nesten alle lokale populasjoner da de ekspanderte raskt i hele Eurasia, og det begynte for rundt 4200 år siden. Den viser også at visse tilpasninger ble sterkt valgt på grunn av ridning, og at den materielle kulturen ved bruken av hester, deriblant Sintasjtakulturens eikehjulsvogner spredte seg med hesten selv.^[66][67]

I Kina er hesten blitt brukt som trekk- og ridedyr fra ca. 2000 f.Kr. I Norden regner man med at den ble tatt i bruk som husdyr ca. 1500–1200 f.Kr. Arkeologiske funn fra bronse- og jernalder viser at oksen måtte vike plassen for hesten både ved lette og tunge trekk, og funn av munnbitt, stigbøyler og sporer har vist at hesten allerede fra gammelt også var ridedyr.

I Osebergfunnet ble det avdekket både vogner og sleder. Snorre Sturlason og den norrøne sagalitteraturen forteller om hesteoppdrett og hestestell, og i Norden var hesten midtpunktet både i offerfestene og idrettsstevnene som ble arrangert når folk møttes. Skikken med hingstekamper gikk etter hvert over til kappritt og kappkjøring i trav. Hesten hadde framstående posisjon under vikingtiden. Odins hest het Sleipner, og hesten fulgte ofte også den norrøne høvding i graven (sammen med hunden).^[68]

Under folkevandringene og vikingtiden ble ikke hesten benyttet som krigsvåpen. I Norden kunne de stridende ride til kampen, steg deretter av og stilte seg opp i sverdborg. Etter vikingtiden ble rytteriet et viktig våpen i krigføringen. Denne utviklingen kom sent i Norden. Magnus den gode var til hest i slaget ved Lyrskogshede i 1043, men først 100 år senere fikk rytteriet betydning i Norden. Med korsfarerne kom riddervesenet til Norge. Ringbrynjen måtte vike plass for den tunge rustningen, og med dette utstyr kom den tunge hesten inn.

Et planmessig avlsarbeid med trekkhest for jordbruket begynte i Norge først etter 1800. Tidligere tok avlen sikte på hoff- og krigsbruk. Hesten som menneskets tjener har satt spor etter seg gjennom hele historien, dens betydning for jord- og skogbruk kan neppe overvurderes. Etter at traktoren har overtatt tungarbeidet på jordet og i skogen, og laste- og personbilen har overtatt skysskjøringen, er hesten blitt stadig mer populær som sportsdyr og som fritidsbeskjeftigelse.

I moderne tid har selektiv avl lagt grunnlaget for mange ulike hesteraser. Noen er avlet fram spesielt for kjøring, andre er avlet fram med tanke på ridning og som løpshester. I industrilandene blir hesten mest brukt til hestesport, men det finnes eksempler på at hesten fortsatt brukes til gårdsdrift. Den blir dessuten brukt som matkilde. I u-landene er det fortsatt vanlig å bruke hester som arbeidskraft, og også i disse landene utnyttes hesten som matauk.

Også i Australia finner man ville hester, dette som en konsekvens av at kolonistene tok med seg hester fra England. Ettersom hester opprinnelig ikke fantes i Australia, men er en innført art, er ville hester mange steder et stort problem, blant annet fordi de forårsaker erosjon, blant annet i Kosciuszko nasjonalpark i den australske delstaten New South Wales.^[69]

Tamhesten brukes i dag mest innen turisme og hestesport, som travsport, galopp, sprangridning eller dressurridning, men også innen avl, rideskoler og til hobbybruk. Flere rideskoler tilbyr også såkalt terapiridning til mennesker med ulike fysiske eller psykiske funksjonshemminger.

Hester er beitedyr, og hovedkilden av næringsstoffer er grovfôr fra høy eller beite. De kan konsumere ca 2 til 2,5 % av kroppsvekten sin i tørrfôr hver dag. Noen ganger gis ekstra næringsinnholdig mat, kraftfôr, i tillegg til det som kommer fra grovfôr, særlig når dyret er svært aktiv. Når slik gis bør fagfolk konsulteres, siden det varierer hvor mye hesten trenger basert på vekt alder og aktivitetsnivå.

Hester krever en rikelig tilførsel av rent vann, derfor alltid være tilgjengelig i stall eller på beitet.

Selv om hester er tilpasset å leve ute, krever de ly fra vinden og nedbør, og den vanligste formen er en stall. Hvis hester holdes inne, trenger de daglig mosjon for sin fysiske helse og mentale velvære.

Hester krever rutinemessing hovsjekk, med hovtrim av kyndig person hvis den er barfot, eller verking og hesteskotilpasning av en hovslager hvis den er skodd. Den bør også følges opp med vaksiner for å beskytte mot ulike sykdommer og tannundersøkelser fra en veterinær eller en spesialisert hestetannlege. Regelmessig børsting er også viktig for å hjelpe hesten å opprettholde god helse av pels og underliggende hud.

• Gangart
• 
  Skritt 5-8 km/t
• 
  Trav 8-13 km/t
• 
  Passgang
• 
  Sakte galopp 16-27 km/t
• 
  Galopp 40-50 km/t på en løpshest, rekord: 70,76 km/t (19,66 m/s)^[70]

Det fins også tølt, som er gangart hos islandshest, karakterisert ved rask, trippende skrittgang med forbena og trav med bakbena.^[71] Islandshester og noen andre hesteraser har pass og tølt i tillegg til skritt, trav, sakte galopp og galopp.

Hester har også blitt brukt som metafor for forskjellige psykologiske fenomener. Den greske filosofen Platon beskrev mennesket som et tospann, med en kusk, som symboliserer fornuften, og to hester, én svart og én hvit. Den svarte hesten står for lyster og begjær, den hvite for mot og vilje. Den hvite lystrer, mens den svarte går sine egne veier. Kusken (fornuften) er overordnet hestene, og den hvite hesten er edlere enn den svarte. Denne lignelsen ble brukt til å beskrive menneskets sjel.^[72]

Vanlige sykdommer hos hester er kolikk, forfangenhet, krysslammelse, hesteinfluensa, kverke, hovbyll, mugg og ringorm. Symptomer for kolikk er oppblåst mage, svette, hesten vil ofte legge seg ned, og den svetter. Kolikk kan forekomme hvis f.eks hesten har blitt feilforet.

• Anatomi på hest og storfe
• Hestesport
• Ridning
• Arbeidshest
• Hestevandring
• Hesteutstyr omtalt på norsk wikipedia – hestesal – hestesele
• Stall
• Kavaleri
• Hestelort
• Travsport
• Ponni
• Liste over hesteraser
• Hesteassistert terapi

• Belknap, Maria (2004). Horsewords: The Equine Dictionary (Second utg.). North Pomfret, VT: Trafalgar Square Publishing. ISBN 1-57076-274-0. 
• Bongianni, Maurizio (1987). Simon & Schuster's Guide to Horses and Ponies. New York: Fireside. ISBN 0-671-66068-3. 
• Dohner, Janet Vorwald (2001). «Equines: Natural History». I Dohner, Janet Vorwald. Historic and Endangered Livestock and Poultry Breeds. Topeka, KS: Yale University Press. s. 400–401. ISBN 0-300-08880-9. 
• Edwards, Elwyn Hartley (1994). The Encyclopedia of the Horse. London: Dorling Kindersley. ISBN 1-56458-614-6. OCLC 29670649. 
• Ensminger, M. E. (1990). Horses and Horsemanship: Animal Agricultural Series (Sixth utg.). Danville, IN: Interstate Publishers. ISBN 0-8134-2883-1. OCLC 21977751. 
• Horse Owner's Veterinary Handbook (Second utg.). New York: Howell Book House. 1998. ISBN 0-87605-606-0. OCLC 37245445. 
• Harris, Susan E. (1993). Horse Gaits, Balance and Movement. New York: Howell Book House. ISBN 0-87605-955-8. OCLC 25873158. 
• McBane, Susan (1997). The Illustrated Encyclopedia of Horse Breeds. Edison, NJ: Wellfleet Press. ISBN 0-7858-0604-0. OCLC 244110821. 
• Miller, Robert M. (1999). Understanding the Ancient Secrets of the Horse's Mind. Neenah, WI: Russell Meerdink Company Ltd. ISBN 0-929346-65-3. OCLC 42389612. Arkivert fra originalen 20. mars 2023. Besøkt 28. september 2020. 
• The Whole Horse Catalog: Revised and Updated (Revised utg.). New York: Fireside. 1998. ISBN 0-684-83995-4. 
• Sponenberg, D. Phillip (1996). «The Proliferation of Horse Breeds». Horses Through Time (First utg.). Boulder, CO: Roberts Rinehart Publishers. ISBN 1-57098-060-8. OCLC 36179575. 
• Whitaker, Julie (2007). The Horse: A Miscellany of Equine Knowledge. New York: St. Martin's Press. ISBN 978-0-312-37108-1. 

• (en) Kategori:Horses – bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• (en) Horses – galleri av bilder, video eller lyd på Wikimedia Commons
• Equus caballus – detaljert informasjon på Wikispecies
• «Da hesten ikke hadde høver» (om artens utvikling)
• Hest.no («Der hestefolk møtes»)
• Fyldige artikler, blant annet om «Hästdjuren» («Hestedyr»), fra Nordisk famlijebok fra 1910 (på svensk)
• Hestemarked.no (Norges største nettsted for hester, kjøp og salg, diskusjonsforum, fakta, og mye mer)