Den estiske kongressen
Den estiske kongressen var en politisk forsamling, ofte beskrevet som et «grasrotparlament», som utfordret de sovjetiske statsorganenes legitimitet i Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk.
Bak kongressen stod de mest radikale under den syngende revolusjonen, som mente at Republikken Estland hadde annektert av Sovjetunionen i strid med folkeretten i 1940, og at førkrigsrepublikken skulle gjenopprettes på et prinsipp om rettslig kontinuitet.[1]
«Borgerkomiteer», nedsatt av Det estiske nasjonale uavhengighetspartiet (ERSP), kulturvernbevegelsen og kristne grupperinger, begynte våren 1989 å registrere de som hadde vært statsborgere i Republikken Estland før 1940 og deres etterkommere, og andre som erklærte at de ville søke om statsborgerskap. Borgerkomiteene registrerte 850 000 personer, hvorav 60 000 ikke var etniske estere.[1][2] Statsborgerbevisene ble galgenhumoristisk omtalt som «billetter til Sibir» (jamfør Sovjetunionens deportasjoner fra Estland).[3]
Den 24. februar 1990 ble det valgt 499 representanter blant borgerne og 43 observatører blant de som ville søke statsborgerskap.[1][2] Kongressen ble kalt sammen i alt ti ganger mellom 1990 og 1992. Det ble valgt et utøvende organ, Den estiske komiteen, med 78 medlemmer og følgende styre: leder Tunne Kelam, nestledere Sirje Endre og Kaido Kama, sekretær Eve Pärnaste, Jüri Adams, Edgar Savisaar, Endel Lippmaa, Mart Laar, Kalle Jürgenson, Jüri Rätsep, Trivimi Velliste og Paul-Eerik Rummo.[4]
Det var et komplisert forhold mellom Den estiske kongressen og mer moderate uavhengighetskrefter, som Det øverste sovjet, senere kalt Det øverste råd, som etter valgene i 1990 ble dominert av Folkefronten og vedtok en overgangsperiode til nasjonalt, demokratisk styre. Mange var valgt inn i begge organene samtidig. Da Estlands nye grunnlov skulle skrives i 1991, ble Den estiske komiteen og Det øverste råd enige om å velge 30 representanter hver til grunnlovsforsamlingen.[1]
Den estiske kongressen var aldri ment å være noe permanent organ. Den oppløste seg selv en uke etter de første frie parlaments- og presidentvalgene i Republikken Estland i 1992.[1][2]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ a b c d e Svege, Hans Petter (2002). «Estland – det baltiske Norden?». I Bakke, Elisabeth. Sentral-Europa og Baltikum etter 1989. Oslo: Samlaget. s. 40–45. ISBN 82-521-5916-8.
- ^ a b c Kelam, Tunne (12. mars 2024). «Tunne Kelam: Celebrating the 34th Anniversary of the first session of the Congress of Estonia». Postimees (engelsk). Besøkt 26. juli 2024.
- ^ Interju med Mart Laar i The Singing Revolution (2006). Dokumentarfilm produsert av James Tusty og Maureen Castle Tusty.
- ^ Kiin, Sirje (2000). «Eesti Kongress. Nii nagu see oli». I Pärnaste, Eve. Eesti Kongress. Siis ja praegu (estisk). Utgitt av Estlands rikskanselli. Tallinn: SE&JS. s. 70.