Dina Vinhofvers

Dina Vinhofvers
Født		1620 København
Død		11. juli 1651[1] København
Partner(e)		Jørgen Walter
Nasjonalitet		Danmark
Dina Vinhofvers på Commons

Dina Vinhofvers (– 1651) var en dansk kvinne og hovedperson i «Dina-saken».^[2]

Vinhofvers ble født i København som datter av tyske foreldre som forsørget seg av blant annet morens arbeid på tukthuset, men dro senere til Holsten der hun giftet seg med David Schumacher (d. 1650) og fikk en datter omkring 1640.^[3]

Etter et opphold i Lübeck vendte hun tilbake til København med sin elsker, Jørgen Walter (d. 1670), som i 1649 ble opptatt i den danske adelsstand.^[4] Selv bodde hun sammen med datteren hos sin mor Margrethe og stefar, silkevever Samson Gertzen. Hun forsørget seg ved «å gumme og perse», dvs. å stive og stryke silketøy, men skal samtidig ha ført et «lettferdig levnet».^[5]

Jørgen Walter kjente stattholderen i hertugdømmene, Christian Rantzau, som var dyktig lei av Corfitz Ulfeldts maktutøvelse. Også forholdet mellom kong Frederik 3. og svogeren Corfitz Ulfeldt - gift med kongens egen halvsøster Leonora Christina - hadde lenge vært svært anspent, og det ble iverksatt undersøkelser av Ulfeldts embetsførelse på den tiden da Dina Vinhofvers meldte seg for kongen og hevdet, ikke bare at Ulfeldt var far til barnet hun ventet, men også at han og Leonora Christina planla å ta livet av kongen med gift. Kong Frederik valgte å holde opplysningene hemmelige, men lot dem undersøke. At Jørgen Walter i 1651 ble utnevnt til oberst og kgl. råd, tyder likevel på at kongen festet lit til anklagene.^[6]

Men så snudde saken, da Vinhofvers oppsøkte både Leonora Christina og Ulfeldts skriftefar Simon Hennings, prest ved St. Petri kirke, og betrodde dem at det forelå drapsplaner mot ekteparet Ulfeldt. Til overmål knyttet hun Jørgen Walter til drapsplanene, og ekteparet Ulfeldt tok en del praktiske foranstaltninger for å sikre seg mot attentat. Imidlertid fikk Ulfeldt saken forelagt kongen, som nå lot Vinhofvers sette i fengsel på Københavns slott og offentliggjorde saken. I forhør gjentok Vinhofvers sine beskyldninger mot Ulfeldt-paret, men benektet at det forelå trusler mot dem. De gikk til sak ved Københavns byting som frikjente Ulfeldt.^[7]

Imidlertid ville ikke bytinget dømme Vinhofvers til døden, da det hevdet å mangle hjemmel for å foreta seg noe slikt. Saken ble overført rådstueretten som dømte Dina Vinhofvers til døden for ryktespredning 12. juni 1651, og anførte som skjerpende omstendighet at hun hadde fremsatt sine falske anklager i kongens egen gård. Rettsaken fikk karakter av en teaterforestilling for åpent teppe, da den ble ført foran rådhuset på Gammeltorv. Både Ulfeldts og kongens representanter var til stede og sørget for rettsreferater. Vinhofvers tilstod at hun aldri hadde ligget i Ulfeldts seng, og det viste seg at det ikke en gang stod noen seng i det rommet der Ulfeldt og Leonora Christina angivelig hadde røpet sine drapsplaner mot kongen. Rettertinget stadfestet dødsdommen, men så bort fra forslag om også hogge hånden av Vinhofvers eller rive tungen hennes ut. Corfitz Ulfeldt fortsatte like fullt å insistere på at hun skulle underkastes «pinlig forhør», dvs. tortur, for å avsløre bakmennene. Han trodde ikke hun hadde funnet på dette av seg selv. 5. juli 1651 ble hun torturert i Blåtårn i nærvær av kongens og Ulfeldts folk, men mer kom ikke frem av dette, og Ulfeldt klaget senere over den lemfeldige torturen folkene nøyde seg med. Men Vinhofvers hadde viklet seg inn i så mange selvmotsigelser at hun innrømmet det ikke fantes hold i anklagene mot Ulfeldt. I stedet hevdet hun at at det var Jørgen Walter som fant på dem. Hun ble halshogd på plassen ved Københavns slott 11. juli 1651.^[8]

Dina Vinhofvers var tilsynelatende en brikke i oppgjøret mellom kongen og det såkalte «svigersønnpartiet».^[9] Ulfeldts skriftefar, magister Simon Hennings ved St. Petri kirke og drivkraften ved kirkens latinskole, måtte også fratre i 1651 da Ulfeldt falt i unåde.^[10]

Adam Oehlenschläger skrev i 1842 skuespillet Dina basert på Vinhofvers' liv.^[11]