Eskilsø kloster

Eskilsø kloster
Land		Danmark[1]
Sted		Frederikssund kommune[1]
Etablert		1100
Kart
Eskilsø kloster 55°44′17″N 12°04′40″Ø
Eskilsø kloster på Commons

Eskilsø kloster lå på den lille øya Eskilsø i Roskilde fjord utenfor Hornsherreds sydøstligste punkt Selsø. Eskilsø ligger i Nationalpark skjoldungernes land, og det går verken bro eller ferge dit.^[2]

Klosteret som hørte til augustinerordenen ble oppført på midten av 1100-tallet, trolig av biskop Eskil. Man kan stadig se ruinen av den lille klosterkirken tett på øya høyeste punkt. Det var en ca. 28 meter lange bygning av kampesten og frådsten med nesten 1 meter tykke murer. Rundt omkring vokser planter som munkene trolig har hatt med seg.

Klosterets beboere var kanniker som skulle følge klosterreglene, men de levde som det lystet dem, og klosteret fikk dermed et dårlig rykte.^[3] Det het at de festet i spisesalen med både menn og kvinner, med drikking og ringdanser. Til morgenmessen skal de ha vært bakfulle og ville heller sove enn synge lovsang.^[4]

Som biskop i Roskilde besluttet Absalon derfor i 1165 å reformere klosteret. Han innkalte kanniken Vilhelm fra klosteret Sainte-Geneviève i Paris, og satte ham som abbed for Eskilsø kloster. De gamle kannikene hatet abbed Vilhelm fordi han førte streng klostertukt, og de nye kannikene som Vilhelm hadde bragt med seg fra Frankrike, tålte ikke det harde, nordiske klimaet og dro derfor hjem igjen. Det ble klart at Eskilsø var et uegnet sted til klostergjerningen, og rundt 1175 flyttet abbed Vilhelm det til Tjæreby sogn. Absalon bidro med økonomisk støtte, og etter at abbed Vilhelm døde i 1203, skaffet hans rykte som helgen klosteret betydelige inntekter.^[5] En av tennene hans ble sagt å helbrede sykdom helt mirakuløst. Tannen ble dyppet i vann som den syke deretter skulle drikke.^[6]

Fruktdyrkingen fortsatte på Eskilsø, og abbed Vilhelms interesse for fruktavl kom til uttrykk i navnet til det nye klosteret, Æbelholt, som i 1201 ble stavet Eplaholt.^[7]

Vilhelm møtte mye motstand som klosterleder, og synes ofte å ha overveid å reise hjem igjen til Frankrike. Han døde to år etter sin venn og velgjører Absalon. Pave Honorius II opphøyet ham til helgen i 1224.^[8]

• Salmonsens leksikon