Hopp til innhold

Havoter

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Havoter
Havoter med avkom
Nomenklatur
Enhydra lutris
(Linnaeus, 1758)
Populærnavn
havoter
Klassifikasjon
Rikedyr
Rekkeryggstrengdyr
Klassepattedyr
Ordenrovdyr
Familiemårfamilien
Underfamilieotere
SlektEnhydra
Miljøvern
IUCNs rødliste:[1]
ver 3.1
UtryddetUtryddet i vill tilstandKritisk truetSterkt truetSårbarNær truetLivskraftig

EN — Sterkt truet

Økologi
Habitat: marin i kystfarvann
Utbredelse:

Havoter (Enhydra lutris) er et marint rovpattedyr i mårfamilien. Arten er essensiell for økosystemet til tareskogene, som ellers kan invaderes av sjøpiggsvin. I havområder der havoteren har forsvunnet har man opplevd negative trofiske kaskader, med tilnærmet kollaps i økosystemet etter invasjon av sjøpiggsvin. Arten er derfor både en nøkkelart for økosystemet og en toppkonsument i næringskjeden til habitatet.

Havoteren har en vekt på 22–45 kg og er den tyngste arten i mårfamilien, men den er likevel blant de minste av alle sjøpattedyr. Kroppslengden er 55–130 cm, og halen er 13–33 cm. Den har ikke noe spekklag, og havoteren er avhengig av den uvanlig tette pelsen for å opprettholde kroppstemperaturen. Voksne dyr har en mørkebrun kropp med halmgult hode, mens unge dyr er jevnt mørkebrune. Framføttene er små med klør som kan trekkes inn, og de brukes til å holde byttet når oteren eter. Bakføttene er store med svømmehud mellom tærne og står for det meste av framdriften. Havoteren har en drektighetstid på omtrent ni måneder med forsinket innplantning. Kullene er på én, sjelden to unger.[2]

Havoteren er det eneste virkelige marine mårdyret. Den holder til i grunne kystfarvann, og beveger seg sjelden lenger ut fra kysten enn én kilometer. Den finnes helst over hardbunn med mye tare, men kan også finnes over bløtbunn så lenge det finnes tare der. Føden består nesten utelukkende av virvelløse dyr, som sjøpinnsvin, muslinger, krepsdyr, sjøstjerner, sjøpølser, blekksprut og snegler. Hannene har territorier der de jager bort andre hanner. Hunnene kan bevege seg fritt mellom territoriene. Hannene blir kjønnsmodne når de er fem eller seks år, men det tar som regel to eller tre år til før de etablerer territorium og får pare seg.[1]

Ved europeernes ankomst var havoteren utbredt langs alle kyster ved det nordlige Stillehavet fra Hokkaido i Japan, via Sakhalin, Kurilene, Kamtsjatkahalvøya, Kommandørøyene, Aleutene, sørlige Alaska og videre sørover langs den nordamerikanske stillehavskysten til Baja California i Mexico. Omfattende pelsjakt utryddet nesten arten, og da reguleringer kom på plass i 1911, var det færre enn 2 000 individer igjen. Havoteren har nå reetablert seg ved den russiske kysten og i Alaska, Britisk Columbia, Washington og California.[1]

Forhold til mennesker

[rediger | rediger kilde]

Økonomisk påvirkning

[rediger | rediger kilde]

Noen av havoternes foretrukne byttedyr, spesielt muslinger, hummer og krabber, er også matkilder for mennesker.[3][4] I noen områder har sjøotere fått skylden for en massiv nedgang i skalldyrfangstem, og det har blitt heftige offentlige debatter om hvordan man skal håndtere konkurranse mellom sjøotere og mennesker for sjømat.

Pelshandel

[rediger | rediger kilde]

Havoterne har den tetteste pelsen av alle pattedyr, noe som gjorde dem til et ettertraktet bytte for pelsjegere.[5][6] Arkeologiske bevis tyder på at urfolk har jaktet på havoter for mat og pels i årtusener.[7][8] Storskalajakt, som en del av pelsindustrien, som til slutt resulterte i døden til omkring en million havotere, begynte på 1700-tallet da jegere og handelsmenn begynte å ankomme fra hele verden for å dekke etterspørselen etter oterpels, som var en av de mest verdifulle typer pels i verden.

Gjenoppretting og bevaring

[rediger | rediger kilde]

Etter at de var på randen av utryddelse på grunn av pelsindustrien, er havoterpopulasjonen gradvis blitt gjenopprettet takket være internasjonalt bevaringsarbeid og spesielle bevaringsprogrammer.[9][10] I løpet av det 20. århundre ble havoterpopulasjonen gjenopprettet til omtrent to tredjedeler av deres historiske omfang, og denne gjenopprettingen anses som en av de største suksessene i marin bevaring.[11] Imidlertid klassifiserer IUCN fortsatt havoter som en truet art og beskriver betydelige trusler mot havoter, som oljeforurensning, predasjon fra spekkhogger, krypskyting og konflikter med fiskeri – havoter kan drukne hvis den blir fanget i fiskeredskap.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c A. Doroff og A. Burdin (2015). «Enhydra lutris». The IUCN Red List of Threatened Species. doi:10.2305/IUCN.UK.2015-2.RLTS.T7750A21939518.en. 
  2. ^ A. Semb-Johansson (red.); R. Frislid (oversetter) (1985). Rovdyr, bind 1 i serien Verdens dyr. Cappelen. s. 114. ISBN 82-525-1904-0.  [originalens tittel The Carnivores i serien World of Animals, Equinox Ltd., Oxford, 1984]
  3. ^ «Otter-preneurs: Female sea otters lead the way in tool use for survival». news.mongabay.com. Besøkt 16. august 2024. 
  4. ^ «Saving the `teddy bears' of the sea. Otters off California coast get new home far from oil-spill hazards». www.csmonitor.com. Besøkt 16. august 2024. 
  5. ^ «Sea Otters Are Unlikely Helpers in Our Fight Against Climate Change». www.fws.gov. Besøkt 16. august 2024. 
  6. ^ «Which Animal has the Thickest Concentration of Fur?». www.speeli.com. Besøkt 16. august 2024. 
  7. ^ «Indigenous Alaskan Tribes May Have Hunted Sea Otters Thousands of Years Ago, but Not for Food». www.natureworldnews.com. Besøkt 16. august 2024. 
  8. ^ «Why are sea otters endangered». www.whycenter.com. Besøkt 16. august 2024. 
  9. ^ «Endangered Sea Otters Information: Why are they Hunted?». www.brighthub.com. Besøkt 16. august 2024. 
  10. ^ «The Sea Otter: An Aquatic Marvel of Fur and Frolic». cleverrabbits.com. Besøkt 16. august 2024. 
  11. ^ «Monitoring California’s Sea Otter Populations». www.mossy.earth. Besøkt 16. august 2024. 
  12. ^ «Enhydra lutris». www.iucnredlist.org. Besøkt 16. august 2024. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]