Hopp til innhold

Sigibert I

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Sigibert I
Konge av Reims (Austrasia)
Sigibert I, en framstilling fra 1500-tallet
Fødtca. 535
Døddesember 575
Vitry-en-Artois
BeskjeftigelseMonark Rediger på Wikidata
Embete
  • Konge av Frankerne Rediger på Wikidata
EktefelleBrunhilda
FarKlotar I
MorIngund[1]
Søsken
6 oppføringer
BarnKildebert II
Ingund
Klodosind
NasjonalitetFrankerriket
Regjeringstid561–575

Merovingernes dynasti
Frankernes konge
Konger av Neustria
Konger av Austrasia
Faramund 410426
Klodio 426447
Merovek 447458
Kilderik I 458481
Klodvig I 481511
  Kildebert I 511558
  Klotar I 511561
  Klodomer 511524
  Teoderik I 511534
    Teodebert I 534548
    Teodebald I 548555
Klotar I 558561
  Karibert I 561567
  Kilperik I 561584
    Klotar II 584629
  Guntram 561592
    Childebert II 592595
    Teoderik II 595613
    Sigibert II 613
  Sigibert I 561575
    Childebert II 575595
    Teodebert II 595612
    Teoderik II 612613
    Sigibert II 613
Klotar II 613629
  Dagobert I 623629
Dagobert I 629639
  Charibert II 629632
    Chilperik 632
  Klodvig II 639658
    Klotar III 658673
    Teoderik III 673
    Childerik II 673675
    Teoderik III 675691
  Sigibert III 634656
     Kildebert den adopterte      656661
    Klotar III 661662
     Childerik II 662675
     Klodvig III 675676
     Dagobert II 676679
Teoderik III 679691
Klodvig IV 691695
Childebert III 695711
Dagobert III 711715
Chilperik II 715720
  Klotar IV 717720
Teoderik IV 721737
Childerik III 743751

Sigibert I (født 535, død desember 575) var en frankisk konge i Reims (et område som kom til å bli hetende Austrasia) fra sin fars død i 561 og til sin egen død. Han var den tredje overlevende sønnen av fire til Klotar I og Ingund. Hans kongetid var i hovedsak sysselsatt i relativ framgangsrik innbyrdeskrig i Frankerriket mot sin halvbror Kilperik I. Sigiberts navn er germansk og har betydning «seierrik».[4]

Historisk kontekst

[rediger | rediger kilde]
Delingen av Frankerriket: Rødt - Kilperik; gult - Karibert I; grønt - Guntram; oransje - Sigibert I.

I 558 hadde Frankerriket under fire konger igjen blitt samlet under en monark. Tre av sønnene til Klodvig I var døde, og en sto igjen, Klotar I. Dette eneveldet varte i tre år, i 661 døde også Klotar I, og etterlot sitt rike fordelt mellom fire sønner. De fire brødrene innså at de var i tevling med hverandre. Da den nest eldste broren, Karibert I, døde i 567, rykket de andre tre brødrene inn og fordelte hans territorier seg i mellom i en inndeling som kom til å prege Frankerrikets politikk i det neste århundret. Den nordlige delen, styrt av Sigibert I, kom til å bli hetende Austrasia. Dens hovedstad var opprinnelig Reims, men Sigibert flyttet den til Metz. Guntram styrte over Burgund. Kilperik I styrte over landene i sentrale og sørlige Frankerriket, et område som ble kjent som Neustria, og med byene Soissons og Paris. Burgund var den minste delen, mens Austrasia og Neustria var nær likeverdige i størrelse og styrke. Både Sigibert og Kilperik forsøkte å utmanøvrere hverandre, og Guntram var alliert snart med den ene, snart med den andre, alt hvordan den politiske utviklingen gikk.

Hovedkilden til perioden er Gregorius av Tours og hans verk Historia Francorum, men han er ikke upartisk; han var selv direkte involvert i hendelsene, og ga sin støtte til Sigibert I og hans dronning Brunhilda. Han var en tilsvarende uforsonlig motstander av Kilperik og særlig hans dronning Fredegund.[5] Den senere Fredegars krønike, som fortsetter der Gregorius slutter i 591, er derimot tilsvarende fiendtlig innstilt til Brunhilda.

Liv og virke

[rediger | rediger kilde]

I 562 begynte avarer, en asiatisk folkegruppe, beslektet med hunere, å presse seg inn i germanske Thüringen. Sigibert overførte sin hovedstad fra Reims og Metz i møtet med denne trusselen. Han greide å drive angriperne tilbake bortenfor Rhinen. Hans bror Kilperik grep anledningen da Sigibert var opptatt med krigføring i øst til å ta Reims og andre byer i Austrasia. Sigibert samlet seg til et motangrep og beseiret Kilperik.[6]

For å bli enekonge av Frankerriket besluttet Sigibert at han kunne øke sin sjanser ved å inngå en mektig allianse. Han innledet forhandlinger med den vestgotiske kongen i Hispania, Atanagild om få hans datter Brunhilda i ekteskap. Atanagild selv hadde ingen sønner, og ved å gifte sin datter til en frankisk konge er det mulig at han ønsket å involvere merovingerdynastiet i etterfølgelsen på den vestgotiske tronen.[7] Atanagild gikk med på ekteskapet og sendte Brunhilda fra seg med en stor medgift. I 566 ble de gift. Vestgoterne tilhørte den arianiske kristendommen, og under hardt press fra Sigibert og hans biskoper ble Brunhilda tvunget til å konvertere til katolisismen.[8] For katolikkene var arianismen, som hadde et avvikende syn på treenigheten, betraktet som kjetteri av verste sort:

Og kongen samlet sin fremste menn, gjorde klart til fest og tok henne som kone til stor glede og latter. Og selv om hun var en tilhenger av ariansk lov, konverterte hun på grunn av talene til biskopene og advarselen til kongen selv, og hun bekjente den velsignede treenighet og trodde og ble døpt. Og hun er fremdeles katolsk i Kristi navn.

Gregorius av Tours[8]

Da Kilperik fikk høre om denne dynastiske alliansen, sendte han øyeblikk bud til Atanagild med forespørsmål om å ekteskap til den vestgotiske kongens andre datter, Galswintha. Det er mulig at Atanagild vurderte sjansene for å få en dattersønn til å overta den vestgotiske tronen som ytterligere økt, og gikk med på forespørselen. Kilperik lovte også å sende fra seg alle andre hustruer om Atanagild gikk med på frieriet. Galswintha kom i 567 med en stor medgift, og de ble gift i Rouen, men etter hvert oppdaget hun at Kilperik ikke hadde sendt fra seg alle sine kvinner, særlig Fredegund, som til tross for at hun var forvist fra hoffet, stadig dukket opp i hans sovekammer. Samtidig døde Atanagild før en dattersønn var produsert, og da Galswintha i 568 ble funnet kvalt i sengen sin en morgen, ble omstendighetene ytterligere kompliserte.[9][10] Kort tid etter giftet Kilperik seg med Fredegund. Både Kilperik som hans nye hustru ble mistenkt for å ha tatt livet av Galswintha, men ingenting ble bevist og ingen ble formelt anklaget. Brunhilda, nå dronning av Austrasia, var derimot ikke i tvil, og det hat hun følte mot Kilperik og Fredegund for drapet på hennes søster førte til en bitter strid som kom til å vare mer enn førti år.

Drapet på Sigibert.

Sju år med vedvarende krig fulgte, men ingen av brødrene klarte å utmanøvrere den andre. Guntram, den tredje broren, som med sitt mindre område, endret allianse fram og tilbake avhengig av hvem av dem som synes minst sannsynlig å myrde ham.[11] Sigibert tok i 573 Poitiers og Touraine i besittelse, og hadde erobret det meste av sitt rike. Kilperik oppholdt seg i Tournai, og Sigibert rykket inn i 575 og beleiret byen. Midt i hans triumf, akkurat da han hadde blitt erklært konge av Kilperiks undersåtter ved Vitry-en-Artois, ble han myrdet.

Det hevdes at Fredegund sendte to mordere til Sigibert i hans palass.[12] De kom i dekke av være forrædere fra Kilperiks hoff som ønsket å bytte side. Straks de kom nær kongen angrep de ham med å stikke ham ned med korte kniver, eller egentlig scramasaxer, innsmurt med gift. Sigibert døde med store pinsler og etterlot sin fem år gamle sønn Kildebert II som sin arving og Brunhilda som regent. Sigibert døde 40 år gammel etter å ha styrt i fjorten år.[12] Brunhilda hadde da dobbel grunn til å hate Fredegund som ansvarlig for drapet på både hennes søster og ektefelle.[11] Brunhilda og Kildebert II satte seg raskt under Guntrams beskyttelse, som etter hvert adopterte Kildebert II som sin egen sønn og arving, da han ikke hadde en mannlig etterkommer.

Med Brunhilda hadde han også to døtre: Ingund og Klodosind. Hans eldste barn, Ingund, født 568 eller 567, ble siden gift med den vestgotiske konge Hermenegild i 579, og ble den katolske dronningen av vestgoterne, rundt tolv år gammel. Hermenegilds død ble senere feiret som en martyrdød grunnet pave Gregor som framstilte ham som en «katolsk martyr i opprør mot tyranniet til sin arianske far.»[13]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e La Préhistoire des Capétiens, side(r) 78-81[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 73-76[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ La Préhistoire des Capétiens, side(r) 76-78[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Fetjaine, Jean-Louis (2006): Les reines pourpres Tome 1 : Les voiles de Frédégonde. Éditions Belfond, s. 14.
  5. ^ Dumézil, Bruno (2008): La reine Brunehaut, Paris: Éditions Fayard,‎ s. 158 og 171.
  6. ^ Gobry, Ivan (2006): Les reines pourpres, tome 1 : Les Voiles de Frédégonde, s. 12.
  7. ^ Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge, s. 170
  8. ^ a b Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 27 Arkivert 14. august 2014 hos Wayback Machine.
  9. ^ Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, London: W.W. Norton, s. 247
  10. ^ Gregorius av Tours: Historia Francorum, IV, 28.
  11. ^ a b Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, s. 248
  12. ^ a b Gregorius av Tours: Historia Francorum, V, 51.
  13. ^ Markus, M.A. (1997): Gregory the Great and his world, Cambridge: University Press, s. 165

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
Primærkilder
  • Gregorius av Tours: Historia Francorum.
Sekundærkilder
  • Bauer, Susan Wiste (2010): The History of the Medieval World, London: W.W. Norton
  • Dahmus, Joseph Henry (1972): Seven Medieval Queens.
  • Dumézil, Bruno (2008): La reine Bruhehaut, Fayard.
  • Fetjaine, Jean-Louis (2006): Les reines pourpres, tome 1 : Les Voiles de Frédégonde, Paris: Belfond, ISBN 978-2-298-00115-0.
  • Riché, Pierre; Périn, Patrick (1999): Dictionnaire des Francs, Les temps mérovingiens.
  • Wood, Ian (2014): The Merovingian Kingdoms 450 - 751, Routledge

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Forgjenger  Konge av Austrasia
561575
Etterfølger