Salsbrukets Tresliperi

Salsbruket i Nærøy i Ytre Namdalen ble et lite industrisenter etter at Lov om Saugbrugsvæsenet fra 1854 hadde avskaffet sagbruksprivilegiene ved å fastslå at det fra 1860 skulle være «Enhver tilladt at tilvirke al Slags skaaren Last til Udskibning paa hvilken Maade og med hvilke Indretninger han bedst veed, vil og kan». Et par østlendinger så raskt de nye mulighetene loven skapte, og kjøpte Salsbruket med tilhørende skogeiendommer. De satte i gang stordrifter i Salsgodsets vide skoger.

Tømmeret ble drevet fram til Mo gard på Salsnes, hvor det ble bygd dampsag. Derfor måtte skurlasten fløtes eller transporters på prammer til Hestvika et par kilometer unna, der det var utskipingskai. Albert Peter Severin Collett (1842–1896) var Christiania Bank- og Kreditkasses saksbehandler overfor Salsbrukets interessentskap. I 1868 gikk han inn som partner i Interessentskapet, og tre år seinere løste han ut de øvrige eierne i det tilsynelatende skrantende firmaet. Collett flyttet størstedelen av trelastproduksjonen til Oppløyg i Nærøy, der tilgangen på tømmer var lettere og havneforholdene bedre. Albert Collet kjøpte også skog andre steder i Namdalen. Han satset betydelige summer på et sagbruk i Bangsund i Namsos kommune, som etter hvert ble familieselskapets hovedsagbruk. På Oppløyg gikk det tilbake med sagbruksvirksomheten etter at nesten all skog som kunne gi sagtømmer var avvirket.

Etter Albert Collets død drev enka Nanna Høegh Collett (1854–1921) familieselskapet videre med eldstesønnenen Johan Collett (1874–1969) som disponent. I 1905 bestemte de seg for å prøve å få i gang et tresliperi på Salsbruket. Den nye fabrikken skulle gjøre det mulig å utnytte småtrærne og toppstokkene som ikke egnet seg for skurlastproduksjon. De første fire slipeapparatene ved det som skulle bli Salsbrukets Tresliperi ble i første omgang installert i den gamle sagbruksbygningen på Oppløyg. Målet var å produsere 5 000 tonn tremasse i året.

Til tross for mange tekniske problemer må eierne ha funnet forsøkene med sliperidrift i det gamle tresliperiet lovende, for alt i 1907 bestemte de seg for å reise et større tresliperi med en produksjonskapasitet på 15 000 tonn i året. Det gamle saghuset ble revet og erstattet av en mer ruvende murbygning, hvor det også ble plass til sju slipeapparater. Samtidig satte Firma Albert Collet i gang reguleringsarbeider i Oppløygelva for å skaffe elektrisk strøm til nyanlegget. Kraftstasjonen ble bygd ved Lia-fossen. Det nye og mer permanente tresliperiet på Salsbruket ble satt i drift våren 1908.

I 1912 overtok Collett-familiens sønner eierskapet til familieselskapet. De tre brødrene fordelte administrasjonsoppgavene slik at eldstemann Johan Collett ble overordnet kommersiell leder med spesielt ansvar for sagbruket i Bangsund og en møbelfabrikk som ble bygd der. Forstkandidaten Oscar Collett (1877–1950) administrerte driften av skogeiendommene, mens ingeniøren Axel Collett (1880–1968) bestyrte tresliperiet på Salsnes. Axel hadde denne lederposisjonen i ca. 50 år. I 1918 opprettet en del tresliperier en felles salgsorganisasjon under navnet Nordisk Træmassekompani. Axel Collett ble en sentral person også i denne organisasjonen.

I 1920 oppgis det at tresliperiet hadde sju slipeapparater, ni sorterapparater og 14 pappmaskiner, og at årsproduksjonen hadde kommet opp i 20 000 tonn 50 prosent våt tremasse. Tre år seinere lanserte ledelsen ved Salsbrugets Træsliberi planer om ytterligere driftsutvidelser ved installering av fire nye slipeapparater. På denne måten håpte brødrene Collett å komme opp i en årsproduksjon på 40 000 tonn. I 1920-åra hadde Salsbrugets Træsliberi ca. 80 arbeidsplasser. Inntil da hadde de fleste av de ansatte bodd i brukets arbeiderboliger, men nå bygde stadig flere egne hus, slik at Salsbruket mer og mer framsto som et tettsted.

Moderniseringsarbeidene fortsatte i 1930–1931. Da bygde fabrikken helt ny kraftstasjon ved Ulefossen. Samtidig ble gamle, små slipeapparater erstattet av nye, større maskiner. Målet med disse investeringene var å kunne øke produksjonskapasiteten fra 30 000 til 50 000 tonn per år. Moderniseringsprosjektet utløste ingen umiddelbare endringer i størrelsen på arbeidsstokken. Bedriftseiernes ambisjoner om produktivitetsvekst ble heller ikke fullt ut innfridd. I 1934 passerte riktignok årsresultatet 48 000 tonn slipmasse, men seinere sank produksjonen igjen. Hovedårsaken til denne negative utviklinga skal ha vært vannmangel, som førte til at bedriftens kraftverk ikke kunne levere den energien som skulle til for å nytte kapasiteten fullt ut. I slutten av 1930-åra forsøkte eierne å løse dette problemet ved å kjøpe tilleggskraft fra Nord-Trøndelag Fylkeselektrisitetsverk.

Det ble dannet fagforening ved Salsbruket i 1907, alt to år etter at bedriften var etablert. Salsbrukets Arbeiderforening hadde god tilslutning de første åra. Lederne i familieselskapet Albert Collett hadde en paternalistisk holdning til sine ansatte, og inntok en meget negativ holdning til denne fagforeningen de første åra. De meldte bedriften inn i Norsk Arbeidsgiverforening. Under den første arbeidskonflikten på Salsbruket i 1911, oppsto det håndgemeng mellom streikende arbeidere og streikebrytere som bedriftsledelsen hadde rekruttert. De vanskelige avsetningsforholdene i 1920-åra førte til krav om lønnsreduksjoner fra bedriftens side. Slike utspill var vanskelige å svelge for arbeiderne. En del skiftarbeidere ble i denne perioden satt til å utføre tomtearbeid til utearbeiderlønn. Dette utløste en konflikt som ble brakt inn for rettsapparatet, hvor bedriftsledelsen ble frikjent.

1. mai 1940 opplevde folket på Salsbruket tyske flyangrep. Bombemålene var to lastebåter som lå ved kaia og lastet tremasse. Båtene ble ikke truffet, men arbeiderboligen «Hotellet» og flere andre hus ble ødelagt av ei brannbombe. Bombesplinter og trykkbelastninger førte også til at to personer døde, mens andre ble skadd. Fabrikkanlegget slapp imidlertid unna krigshandlingene uten større skader.

Andre verdenskrig ble for øvrig en forholdsvis stille periode for tresliperiet, i og med at okkupasjon og blokader virket hemmende på tremassemarkedet. Derfor var tresliperiet bare periodisk i drift med kvoteproduksjon. En del av de ansatte søkte seg vekk for å skaffe seg inntekter fra anleggsarbeid i krigsåra. I 1943 ble Liafossen kraftverk ødelagt av brann. Anlegget ble gjenoppbygd med større fallhøyde enn før i 1949.

Collett-familien drev landhandleri og bakeri på Salsbruket. Noe av overskuddet fra denne virksomheten ble avsatt i et kapellfond. I 1950 ble Salsbruket kapell innviet, som gave til befolkningen på det lille industristedet.

I begynnelsen av 1950-åra, like før generasjonsskiftet i ledelsen for familieselskapet, ble tresliperiet utvidet og modernisert. Etter disse investeringene ble produksjonskapasiteten økt til 70 000 våttonn per år. Omtrent samtidig ble kaianlegget utvidet, blant annet med kraner og nye lagerhus. I 1950-åra møtte Salsbruket, i likhet med mange andre industriforetak, nye krav og forskrifter fra Arbeidstilsynet. Nye arbeidsmiljøstandarder ble etter hvert innfridd, blant annet ved at bedriften bygde spisesal og sanitærrom for sine ansatte. I denne perioden lanserte Firma Albert Collett dessuten planer om modernisering av forsamlingshuset og bygging av et folkebad ved Salsbruket.

De første etterkrigsåra var likevel preget av at forholdet mellom fagforeningen og bedriftsledelsen var mer anstrengt ved Salsbruket enn ved mange andre treforedlingsbedrifter. I 1959 kom dette til uttrykk ved at formannen for avdeling 62 i Norsk Papirindustriarbeiderforbund – Salsbrukets Arbeiderforening – reiste seg på forbundets årsmøte og talte for sosialisering av sin arbeidsplass.

Fagforeningslederen gjennomgikk sin arbeiderforenings historie, og refererte til bedriftsledelsens motstand mot fagforeningsdannelse og til en rekke episoder der arbeiderne på Salsbruket hadde følt seg urimelig behandlet og hvor fagforeningen ikke var blitt hørt. Han viste til at arbeidsforholdene var atskillig bedre ved Follafoss Tresliperi, som tilhørte Nord-Trøndelag fylke. Derfor forslo fagforeningslederen at også Salsbruket måtte legges under fylkets administrasjon.

Landsmøtet fant nok ikke dette sosialiseringsforslaget særlig realistisk, og vedtok i stedet å be regjeringa endre lovene så en kunne «gripe inn i arbeidsgivernes misbruk av styringsretten».

I 1954, da brukseier Johan Collett fylte 80 år, innledet han og den gjenlevende broren Axel Collet et generasjonsskifte i bedriftsledelsen ved å ta Albert P. Collett (1921–1993), Carl Oscar Collett (1922–2008) og Andreas Ebbing (1918–1983) inn i styret for familieselskapet. Fra 1963 ble de eneeiere. Carl Oscar Collett trakk seg ut av selskapet i 1971 og ble disponent i trelastfirmaet Mathiesen-Eidsvold Værk. Albert P. Collett etterfulgte sin far Axel som disponent for tresliperiet.

Tresliperiet på Salsbruket fikk flashtørkeanlegg i 1963. Dermed kunne produksjonen legges om fra våt til tørr tremasse. Etter denne investeringa fikk Salsbruket en årsproduksjon på ca. 35 000 tonn 85 prosent tørrmasse i året. Massen ble levert i tre ulike kvaliteter. 1970-åra ble vanskelige for Salsbrukets tresliperi, i og med at hovedkunden, den italienske papirfabrikken Mondadori, reduserte sine innkjøp betydelig. Flere konsulenter anbefalte avvikling av sliperivirksomheten. Pessimismen ble imidlertid snudd til optimisme tidlig i 1980-åra, da regnskapene viste overskudd.

I 1982 ble dessuten Skrøyvdalsvegen ferdig, slik at Salsbruket fikk ferjefri vegforbindelse til riksveg og jernbane. Etter at vegen var åpnet investerte firmaet i nytt tømmermottak med barkeanlegg. Dette anlegget fikk en imidlertid bare kortvarig glede av. Høsten 1985 ble Salsbrukets Tresliperi herjet av en brann som la hele fabrikken i ruiner og gjorde 115 ansatte arbeidsledige.

Etter brannen ble det arbeidet med planer om gjenoppbygging av et trykkslipanlegg som skulle få en årskapasitet 30 000–35 000 tonn høyblekt masse. Eierne av familieselskapet som drev bedriften var smertelig klar over at markedsforholdene i bransjen var usikre. De visste at det ville bli vanskelig for et gjenoppbygd tresliperi å hevde seg i konkurransen med fabrikker som hadde stordriftsfordeler som Salsbruket aldri ville kunne oppnå. På den annen side antydet representanter for myndighetene, som forsto at regionen hadde et sårbart arbeidsmarked, at gjenoppbygging ville utløse betydelige etableringstilskudd. De to hovedeierne inntok etter hvert motstridende holdninger til gjenoppbyggingsprosjektet.

Etter et par år med grundige utredninger og lange diskusjoner endte saken i en voldgiftsavgjørelse. Den innebar at Salsbrukets Tresliperi ikke ble gjenoppbygd og at siviløkonom og forstkandidat Trygve Ebbing (f. 1956) ble eneeier av det tradisjonsrike familieselskapet. Under hans ledelse konsentrerte Firma Albert Collett seg om driften av eiendommene med jordbruk, skogbruk, jakt- og fiskerettigheter og kraftproduksjon.

Beslutningen om å ikke gjenoppbygge tresliperiet skapte store problemer i et lokalsamfunn der denne virksomheten hadde vært en dominerende arbeidsplass, og der mulighetene for annen sysselsetting var små. Beboerne på Salsbruket ville gjerne ha ny industri til stedet, men stedet lå tilsynelatende for langt unna interessante råstoffkilder og salgsmarkeder til at noen vågde å satse på slik virksomhet.

• Norsk industrihistorie før 1940
• Norsk industrihistorie etter 1940

• Bull, Edvard 1953: Arbeidsfolk forteller. Fra papirindustrien. Oslo, s. 123–126.
• Ebbing, Trygve: Firma Albert Collet, i Hjulstad, Ola 1990: Skogrike Namdal, bind II, s. 168–177.
• Hansen, Runbjørg Bremset 2004: Nærøyfolket 1920–1970. Kolvereid, s. 389–421.
• Kaldal, Ingar 1989: Papirarbeidernes historie – Norsk Papirindustriarbeiderforbund 1913–1988. Oslo. Se særlig s. 183–185.
• Ledsaak, Sander 1963: Om liv og forhold ved Salsbruket i Opløfjorden inntil utgangen av 1800. Artikkel i Årbok for Namdalen 1963, s. 60–65.
• Lund, Gunnar 1987: Nærøy bygdebok, bind II, Gårder og slekter i søndre del av Kolvereid 1600–1964. Nærøy, s. 140–143.
• Nordisk træmassekompani: Nordisktræmas- sekompani A/S 1918–1968, Oslo, s. 20–21.
• Skaftnes, Odd 1989: Minner fra 1. mai på Salsbruket 1940, i Årbok for Namdalen 1989, s. 24–25.
• Øverland, O. A. 2001: Firma Albert Collett. Artikkel i Årbok for Namdalen 2001, s. 120.
• Salsbruket Arbeiderforening 50 år. 1957.