Voss kirke

For 130 år siden dominerte kirken fullstendig på Vossevangen. Rundt det høyreiste kirkebygget lå bare en klynge med lave hus. I dag er kirken omgitt av moderne bygg og veier på alle kanter, likevel dominerer kirketårnet fortsatt sine omgivelser. I middelalderen hadde kirken trolig vesttårn av stein i stedet for det kraftige tretårnet fra tidlig 1600-tall. Ellers var eksteriøret i hovedtrekk som i dag.

Kirken på Vossevangen er viet Sankt Mikael. Den har rektangulært skip og nesten kvadratisk kor og vestparti. Det er en plan som finnes på flere andre mektige kirker i bergensgotikkens innflytelsesområde: Kvinnherad, Fana og Avaldsnes. Alle disse kirkene fungerte trolig som hovedkirker for sine distrikter.

Kirken på Vossevangen har ikke bare en plan med vesttårn, den har også mektige dimensjoner som passer til funksjonen som hovedkirke og sognekirke for et stort område. Den store åpningen mellom tårnfot og skip må ha gitt kirkerommet en monumental lengdevirkning, som nå er stengt av etasjeskillet i tårnfoten og galleriet i skipet. Et annet eksklusivt trekk er sakristiet nord for koret. Det mistet hvelvet og store deler av middelaldermurene i Christian Christies brutale restaurering i 1870-årene. Det opprinnelige sakristiet var bygget senere enn resten av kirken, men det kan godt være fra middelalderen.

Unikt for denne kirken er dokumentasjonen på at sognets menn var byggherrer. Magnus Lagabøter skrev i 1271 til «ollum mannum i Vangs kirkiu sokn» og oppmuntret til videre innsats med bygging av steinkirken. Dette brevet forteller oss at byggearbeidet var i full gang i 1271. Sammen med kirkens stiltrekk gir det en sikker datering til andre halvdel av 1200-tallet, som mange av de andre bevarte steinkirkene i området.

Et trekk som preger kirkens eksteriør er de kraftige strebepilarene som er plassert rundt om kirkemurene. På grunn av dårlig fundamentering seg murene ut av lodd allerede under byggingen. Det kan man ennå se i form av buler i murverket. De eldste pilarene er derfor samtidige med kirken, mens pilarene på nord- og sørsiden er føyet til senere. At kirkens eksteriør står upusset skyldes indirekte restaureringen på 1870-tallet, da kalkpussen ble erstattet med glatt sementpuss. Denne uheldige overflaten ble fjernet etter andre verdenskrig, men den tradisjonelle kalkpussen ble dessverre ikke lagt på igjen.

Vangskirken har aldri hatt grindverksvinduer, men spissbuede lansettvinduer. Både i østmuren og over vestportalen er lansettene satt sammen til treenighetsvinduer. De fleste vinduene ble utvidet i 1870-årene, men tilbakeført med ny kleberomramming etter den andre verdenskrigen.

Kirken har det vanlige antallet portaler: nord, vest, og sør i skipet, og sør i koret. Alle portalene, foruten den nord i skipet, er bevart. De er alle spissbuede og utført i nøkternt dekorert kleberstein. Ingen bladdekor, men stramme skiveprofiler dominerte repertoaret til steinhuggeren. Skipets sørportal er smal, men svært høy, slik nordportalen også har vært. Denne formen er tilpasset prosesjonene hvor et kors, en fane eller en helgenfigur ble båret på en lang stang. Den flate og ubehjelpelig kantete buen til vestportalen viser at denne er gjort bredere enn planlagt. Kanskje ble den portalen som steinene var hugget for i smaleste laget for de stolte kirkebyggerne på Voss?

Nord i korbuen finnes en dør som fører til en vindeltrapp i muren. Den går opp til en firkantet døråpning, som nå leder til det etterreformatoriske galleriet. Videre har trappen gatt opp til en gjenmurt åpning i muren, som nå vender ut mot skipets loft.

Trappen er en av de relativt få bevarte rester av et lektorium i Norge. Det var en tretribune foran korbueåpningen, som ble brukt til å lese dagens tekst, holde prekener og kunngjøre kirkelige nyheter. Mye tyder på at kirken opprinnelig hadde åpen takstol, slik at den øverste døren ikke kan ha ledet til loftet. Trappen må i så fall ha tørt til lektoriets andre etasje. Et to etasjers lektorium er på den annen side påfallende sjeldent. På Voss er det bevart en nisje i samme nivå som den nederste døren, på den andre siden av korbuen. Den har vært brukt under messefeiringen oppe på lektoriet, som må ha hatt eget alter.

Korbuen er for øvrig svært høy og kronet med en presist tilhugd klebersteinsbue med hundetannsornamenter og bandvulst. Nederst er buen avsluttet med fire primitivt tilhugde masker.

Under korgulvet har kirken en annen sjeldenhet. Nord for alteret er det en luke til en smal trapp som fører til et lite rom med jevnt murte vegger. Mot østveggen er det murt opp en steinkasse. Det kan være restene av et alter. Bare selve alterplaten mangler. I så fall er dette et vigslet rom, en krypt. Det er krypt i Kapitelberget kirkeruin i Skien og i Stavanger domkirke, men både den knappe størrelsen og kirkens sene datering gjør at vi ikke kan være sikre på den opprinnelige bruken av rommet i kirken på Voss.

Både kirkeregnskaper og dagens inventar for teller om omfattende reparasjoner og utskiftninger gjennom hundreårene. Vi kan ennå se resultatene av den store aktiviteten i siste halvdel av 1600-tallet, mens mange av de store inngrepene som ble gjort i 1870-talls restaureringen nå er tilbakeført.

Av middelalderinventaret er det bare alteret tilbake. Dessuten er altertavlen bygget opp rundt et sengotisk alterskap. Alterskapet er kvadratisk med et utskåret sirkel rundt ornament med en buktet linje, som i middelalderen ble brukt for å illustrere skyer. Denne typen skjematiske skyer finnes blant annet i fremstillinger av den himmelkronte Maria. Rester av bemaling og naglehull, som ble funnet bak 1600-talls maleriet som i dag pryder tavlen, underbygger at det opprinnelige motivet var Marias himmelkroning. Bemalingen viser spor etter en utskåret tronstol som må ha båret Maria. På begge sider finnes det former som korresponderer med to figurer som sammen holder en krone over Marias bode. Det er Faderen og Sønnen. Fotstykket til tavlen har sin gotiske bemaling i behold. Den viser Jesus i Getsemane. Resten av altertavlen er bruskbarokk fra andre halv del av 1600-tallet.

Prekestolen er av renessansetypen som var vanlig i første halvdel av 1600-årene. Mindre vanlig er den lange oppgangen fra korbuen og bort til selve stolen, som står et godt stykke ned på skipets sørvegg. På den måten kunne presten preke fra et sentralt punkt i det store kirkerom met uten å måtte gå ned blant menigheten. Korskillet kronet med et krusifiks er et sent 1600-talls arbeid. Det fungerer som stengsel og port til koret på samme måte som lektoriet i middelalderen. Omtrent samtidig med korskillet er en bemalt korinnredning med brystning og benker.

Kirkens morsomste inventarstykke er en dåpsengel som ble innkjøpt fra København omkring 1820. Det er en hvitmalt trefigur i legemsstørrelse med dåpsfatet i hendene. Fortsatt senkes denne ned fra kortaket med en manuell heisemekanisme når det er barnedåp på Vossevangen.

• Voss