Astronomi er en av de eldste vitenskaper. Tidlige sivilisasjoners astronomer utførte metodiske observasjoner av nattehimmelen, og kulturgjenstander tilknyttet astronomi fra enda tidligere tider er funnet. Det var imidlertid med oppfinnelsen av teleskopet på begynnelsen av 1600-tallet at faget utviklet seg til en moderne vitenskap. Historisk sett har astronomi innbefattet disipliner så forskjellige som astrometri, stjernenavigasjon, observasjonell astronomi, utvikling av kalendre, og også astrologi, men profesjonell astronomi betraktes ofte nå for tiden å være omtrent synonymt med astrofysikk.
Siden det 20. århundre har faget astronomi blitt splittet til observasjonelle og teoretiske grener. Observasjonell astronomi fokuserer på innhenting og analysering av data, hovedsakelig ved hjelp av elementære fysiske prinsipper, mens teoretisk astronomi forsøker å kaste lys over astronomiske objekter og fenomener ved hjelp av datamodeller og analytiske modeller. De to retningene kompletterer hverandre, da teoretisk astronomi forsøker å forklare observasjonelle resultater, observasjonell astronomi blir brukt for å bekrefte teoretiske resultater.
En komet er et mindre himmellegeme som kretser rundt en stjerne. Når den befinner seg tilstrekkelig nær stjernen, fremtrer en synlig koma (atmosfære) eller en hale som først og fremst skyldes påvirkningen fra stjernens stråling på kometkjernen. Kometkjerner er svakt sammenholdte samlinger av is, støv og mindre steinpartikler, og varierer i størrelse fra ca. 100 meter til 30 km.
Kometenes periodiskeomløpstid varierer fra noen få år til hundretusenvis av år. Enkelte passerer bare én eneste gang gjennom den indre delen av solsystemet før de fortsetter utover i rommet. Kometer med en kort periode antas å ha opphav i Kuiperbeltet eller i den spredte skiven utenfor Neptuns omløpsbane. Langperiodiske kometer antas å ha opphav i et område som er mye lengre fra solen, i Oorts sky, som består av fragmenter som ble til overs ved kondensasjonen av soltåken. Når andre stjerner kommer i nærheten av vårt solsystem og Oorts sky, kan de isete objektene skyves ut av sine baner og falle inn mot solen og planetene, hvor de får omløpsbane som en komet. På samme måte kan gasskjempenesgravitasjon forandre banene.
Denne doriske portikoen er hovedinngangen til Cambridge Observatory-bygningen
Cambridge Observatory er et astronomiskobservatorium ved University of Cambridge, øst i England. Observatoriet ble etablert i 1823 og er nå en del av instituttet for astronomi. Den gamle observatoriumbygningen inneholder biblioteket til instituttet for astronomi som har en stor samling av moderne og historiske astronomiske bøker.
Johannes Kepler var en tysk matematiker, astronom og optiker. Han var en av de tidlige astronomene som argumenterte for at jorden går rundt solen. Han overtok en mengde data fra observasjonene til Tycho Brahe, og utfra disse beskrev han lover for planetenes bevegelser, Keplers tre lover. Han ble tidlig introdusert for astronomi. I 1577 så han den store kometen som viste seg, han skriver at moren tok ham med til et høyt sted for å se den; og i 1580 fikk han se en måneformørkelse. Hans reduserte syn begrenset imidlertid mulighetene til astronomiske observasjoner.
Titan er planetenSaturns største måne. Den er den eneste naturlige satellitten kjent å ha en atmosfære, og den er det eneste objektet utenom jorden hvor stabile legemer av væsker har blitt funnet på overflaten. Titan er den sjette ellipsoidiske månen fra Saturn. Titan, som ofte beskrives som en planetlignende måne, har en diameter som er omtrent 50 % større enn jordens måne og er omtrent 80 % mer massiv. Etter diameter er den nest størst i solsystemet, etter jupitermånenGanymedes, og i volum er den større enn den minste planeten, Merkur, selv om den bare er halvparten så massiv. Titan var den første kjente månen til Saturn da den ble oppdaget av den nederlandske astronomen Christiaan Huygens i 1655. Totalt var den den femte månen til en planet utenom jorden som ble oppdaget.
