Menneskerettigheter i Grunnloven

Det er imidlertid viktig at Grunnloven gir et dekkende bilde av hvilke verdier det norske samfunn bygger på, og at dette utvikles over tid. Økt betydning av internasjonale menneskerettigheter i Norge, se for eksempel menneskerettsloven, og den generelle utviklingen av samfunnet gjorde at det etter hvert oppstod et behov og ønske om å endre Grunnloven slik at menneskerettigheter ble gitt større plass. I og med at det kreves mer for å endre Grunnloven enn for å endre vanlige lover, er grunnlovsfesting også ansett for å sikre at menneskerettigheter vil bli ivaretatt også for kommende generasjoner.

Den planlagte markeringen av 200-årsjubileet for Grunnloven 17. mai 2014 var foranledningen til at Stortingets presidentskap i juni 2009 nedsatte menneskerettighetsutvalget. Utvalget hadde i oppdrag å «utrede og fremme forslag til en begrenset revisjon av Grunnloven med det mål å styrke menneskerettighetenes stilling i nasjonal rett ved å gi sentrale menneskerettigheter Grunnlovs rang», se Dok. 16 (2011-12) s. 12. Utvalget la frem sin utredning i desember 2011, se Dok. 16 (2011-12).

Den 13. mai 2014 vedtok Stortinget en ny del E, med tittelen «Menneskerettigheter», i Grunnloven. En rekke nye menneskerettighetsbestemmelser ble med dette inkludert, både sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Det var særlig debatt knyttet til inkludering av økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i Grunnloven, og ikke alle forslagene fra Menneskerettighetsutvalget fikk det nødvendige 2/3 flertall.

Grunnloven kapittel E inneholder i dag følgende menneskerettigheter:

• Retten til liv, forbud mot tortur, slaveri og tvangsarbeid (§ 93). Ny 2014
• Vern mot vilkårlig frihetsberøvelse (personlighetsvern) (§ 94). Ny 2014
• Rett til en rettferdig og offentlig rettergang ved uavhengige domstoler (§ 95). Ny 2014
• Straff bare etter lov og dom, uskyldspresumsjonen og forbud mot inndragning (§ 96). Delvis ny 2014
• Forbud mot retroaktiv lovgivning (§ 97)
• Rett til likhet for loven og forbud mot usaklig eller uforholdsmessig forskjellsbehandling (§ 98). Ny 2014
• Ytringsfrihet (§ 100)
• Foreningsfrihet og forsamlingsfrihet (§ 101). Ny 2014
• Rett til respekt for privatlivet og familielivet, hjemmet og kommunikasjon (§ 102). Ny 2014
• Barns rett til å bli hørt, at barnets beste er et grunnleggende hensyn, integritetsvern og rett til grunnleggende økonomisk, sosial og helsemessig trygghet (§ 104). Ny 2014
• Eiendomsvern (§ 105)
• Bevegelsesfrihet og rett til ut- og innreise i riket (§ 106). Ny 2014
• Samefolkets rettigheter som urfolk (§ 108)
• Retten til utdannelse (§ 109). Ny 2014
• Retten til arbeid og rett til offentlig støtte for den «som ikke selv kan sørge for sitt livsopphold» (§ 110). Ny 2014
• Rett til et bærekraftig miljø og til informasjon om miljøets tilstand og om virkningen av inngrep (§ 112). Delvis ny 2014
• Myndighetsinngrep overfor den enkelte må ha grunnlag i lov (legalitetsprinsippet) (§ 113). Ny 2014

Retten til religionsfrihet er ikke inntatt sammen med de øvrige menneskerettighetsbestemmelsene i Grunnloven del E, men er tatt inn i Grunnloven §§ 2 og 16.

I tillegg til disse rettighetene ble det gitt en ny bestemmelse i § 92 om at offentlige myndigheter «skal respektere og sikre menneskerettighetene slik de er nedfelt i denne grunnlov og i for Norge bindende traktater om menneskerettigheter». I årene etter vedtakelsen av § 92 pågikk det en diskusjon om hvorvidt bestemmelsen måtte forstås slik at alle menneskerettighetskonvensjoner som er bindende for Norge måtte anses inkorporert med grunnlovs rang, men i 2016 avklarte Høyesterett at bestemmelsen «ikke kan tolkes som en inkorporasjonsbestemmelse, men må forstås som et pålegg til domstolene og andre myndigheter om å håndheve menneskerettighetene på det nivå de er gjennomført i norsk rett» (HR-2016-2554-P, avsn. 70).

Rettighetene i Grunnloven har ulik karakter. De fleste grunnlovsrettighetene inneholder utvilsomt individuelle rettigheter som kan håndheves av domstolene, slik som for eksempel § 101 og § 102. Noen få bestemmelser har imidlertid større preg av å være prinsipperklæringer som individer ikke uten videre kan bygge rettigheter på. I plenumsdommen i det såkalte klimasøksmålet, HR-2020-2472-P, sa Høyesterett at § 112 er «ikkje ei rein prinsipperklæring, men ei føresegn med eit visst rettsleg innhald», likevel slik at «ein kan berre i avgrensa grad byggje rett direkte på grunnlovsføresegna i ei sak for domstolane».

I Dok. 16 (2011-12) foreslo menneskerettighetsutvalget en egen bestemmelse i § 115 om vilkårene for begrensninger i de grunnlovfestede menneskerettighetene. Dette forslaget ble ikke vedtatt av Stortinget. Dette ledet til en viss diskusjon om hvorvidt alle rettighetene i Grunnloven kapittel E var absolutte, men Høyesterett avklarte allerede i 2015 at grunnlovsvernet ikke er absolutt. I en sak som gjaldt retten til familieliv etter § 102 uttalte Høyesterett: «I tråd med de folkerettslige bestemmelsene som var mønster for denne delen av § 102, vil det være tillatt å gripe inn i rettighetene etter første ledd første punktum dersom tiltaket har tilstrekkelig hjemmel, forfølger et legitimt formål og er forholdsmessig» (Rettstidende 2015 side 93, avsnitt 60). Senere har Høyesterett anvendt samme prinsipp for foreningsfriheten i § 101. For andre grunnlovsrettigheter kan det gjelde andre prinsipper for adgangen til å gjøre inngrep og begrensninger.

I 2024 behandlet Stortinget et forslag til ny § 113 a i Grunnloven, om begrensninger i menneskerettighetene. Forslaget sa at begrensninger av rettighetene i Grunnloven måtte «være fastsatt ved lov, være forholdsmessig og respektere kjernen i den enkelte rettighet». Forslaget ble nedstemt. Dermed finnes det fortsatt ikke en grunnlovsfestet begrensningsadgang for menneskerettighetene, og man må fortsatt anvende prinsippene som er utviklet i rettspraksis og ulovfestet rett.

Som den øverste rettskilden har Grunnloven forrang fremfor lover og forskrifter i tilfelle motstrid, og alle lover må holdes innenfor Grunnlovens rammer. Vedtakelsen av et kapittel om menneskerettigheter i Grunnloven innebærer derfor en viktig styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett.