Hopp til innhold

Al secco

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Al secco (bare secco[1] eller secco-maleri[2] og ukorrekt fresco secco[3][1]) er en form for kalkmaleri.[4] Det er italiensk for maling på tørr mur- eller stukkpuss[5] i motsetning til freskomaleri som males på fuktig puss[2][6]. Farge med bindemiddel blir malt på tørr kalkpuss og blir liggende som en hinne over kalkpussen.[4] Al secco ble utført på en kalkpusset vegg som var gjennomfuktet med kalkvann dagen før den skulle males og igjen om morgenen før malingen begynte.[1] Som bindemiddel brukes eggehvite, olje, lim eller gummi[2], kasein, lim eller egg.[1] Like før underlaget har tørket helt opp blir de kalkbestandige pigmentene strøket på.[5] Malinglaget binder seg til muren, men blir ikke fullstendig sugd opp og har en tendens til å flasse av.[5] Teknikken gikk ut av bruk fordi den opprinnelig var avhengig av lesket kalk og derfor ikke passet til moderne puss.[1] Frescomalerier som er malt på våt puss, kan i ettertid rettes ved å male al secco.[5]

Al secco er betydelig enklere enn al fresco siden antall lag med puss kan minskes og vanligvis kan man nøye seg med ett.[7] I romansk tid ble pussoverflaten som skulle dekoreres behandlet med stor omsorg og glattet på den samme måten som det ytterste laget ved al fresco-maling.[7] Fra senromansk tid blir pussbehandlingen mer slurvete og senmiddelalderens malere nøyde seg med meget grove og ujevne overflater som ikke hadde fått noen spesiell behandling.[7] Analyser som er foretatt av prøver fra danske romanske malerier tyder på at kalk var det vanlige bindemidlet og man antar at det samme ble gjort i andre nordiske land.[7] De vanligste fargene var hvitt (for det meste ren kalk, kalciumhdroxid, og også blyhvitt), svart, gult (lysoker, brungul-gullbrun, antagelig mest en blyfarge), rødt (blymønje og i noen tilfelle cinnober), rødbrunt (flere ulike fargestoffer), blått (ultramarin, lapis lazuli, først og fremst som bakgrunnsfarge og i sengotisk tid en kopperfarge), grønt (irrgrønn kopperfarge) og også andre farger ble til tider brukt.[7]

I oldtidens Hellas ble både al fresco og al secco brukt, men ingen av vegg- eller panelmaleriene som ble hyllet av klassiske skribenter er bevart.[8] Kalkmalerier er den eldste kjente danske malerkunst og de tidligste er malt al secco, med vannfarve på hvittet bunn.[9] Al secco var den vanligste teknikk for dekorasjon av vegg- og hvelvflater i middelalderen og frem til renessansen.[10] Romanske veggmalerier er ofte en blanding, først freskomaleri og deretter al secco.[5] Leonardo da Vinci brukte trolig oljetempera på tørr mur da han malte Nattverden og teknikken har senere ført til store skader på bildet.[5] På 1700-tallet ble al secco-teknikken tatt opp av Giambattista Tiepolo, François Boucher og Jean-Honoré Fragonard.[5] Også tempera, vokstempera, kasein, spritfresko og vannglass kan brukes på tørr mur og på 1800-tallet ble det eksperiementert med flere av disse teknikkene.[5]

Kjente al secco-malerier

[rediger | rediger kilde]
  • Forgrunnen i fresken «Jesus driver gatehandlerne ut av templet» malt al secco av Giotto, men mye av forgrunnen er gått tapt.[11]
  • Indre vegger i et kloster i San Michele i Bosco i malt med olje og tempera al secco av Lodovico Carracci og hans studenter (1604-).[12] Beskrevet i 1776 og må ha vært intakt da, men er i dager det kun rester igjen.[12]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c d e Smith, Ray (1988). Kunstnerens håndbok. Oslo: Teknologisk forlag. s. 237, 342. ISBN 8251203082. 
  2. ^ a b c Jørnæs, Bjarne og Hornung, Peter Michael, red. (1991). Dreyers kunstleksikon. 10 : Rat-Sec. Oslo: Dreyer. s. 160. ISBN 8209105906. 
  3. ^ Tschudi-Madsen, Stephan, red. (1952). Bildende kunst: maleri, skulptur, grafikk. Oslo: Schibsted. s. 63. 
  4. ^ a b Gunnarsjaa, Arne (1999). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt forlag. s. 25. ISBN 8279350071. 
  5. ^ a b c d e f g h Mørstad, Erik (1996). Malerileksikon. Oslo: Ad notam Gyldendal. s. 20. ISBN 8241705964. 
  6. ^ Jørgensen, Erling Magnar (1990). Kortfattet kunstordbok. Mæland offset. s. 7. ISBN 8291004005. 
  7. ^ a b c d e Åke Nisbeth (1963). «Kalkmåleriets teknik». I Hødnebø, Finn. Kulturhistorisk leksikon for nordisk middelalder fra vikingtid til reformasjonstid. 8 : Judas-konfiskation. Oslo: Gyldendal. s. spalte 164-168. 
  8. ^ David Piper, red. (1995). «Tapte skatter fra klassisk maleri». Aschehougs kunsthistorie. B. 2 : Den store tradisjon : fra antikken til 1789. Oslo: Aschehoug. s. 44. ISBN 8203170560. 
  9. ^ Holm, Søren, Bentzen, Aage og Søe, N.H., red. (1950). Illustreret religionsleksikon. 2 : [G-M]. [Odense]: Skandinavisk bogforlag. s. 380. 
  10. ^ Aschehoug og Gyldendals store norske forhåndsleksikon A-Å. Kunnskapsforl. 1995. s. 29. ISBN 8257307106. 
  11. ^ Larsson, Lars Olof (1997). Metodelære i kunsthistorie. [Oslo]: Cappelen. s. 80. ISBN 8202170036. 
  12. ^ a b Kari Greve og Einar Petterson (1999). «Two drawings of Hercules». I Skaug, Erling. Conservare necesse est : festskrift til Leif Einar Plahter på hans 70-årsdag = for Leif Einar Plahter on his 70ieth birthday. Nordisk konservatorforbund, Den norske seksjon. s. 189-190. ISBN 8299074584. 
  13. ^ Just, Carl, red. (1952). Rådhuset i Oslo. 2 : Beskrivelse. Oslo: Aschehoug. s. 34. 
  14. ^ Rolfsen, Christian Nordahl (1995). «Alf Rolfsens utsmykninger i rådhusets sentralhall». Alf Rolfsen : 100 års jubileum : Kunstnerforbundet : Oslo rådhus : 22. juni - 13. august 1995. Kunstnerforbundet. s. 30. 
  15. ^ Kirkebøe, M.C. (1956). Oslos kirker i gammel og ny tid. Land og kirke. s. 54. 
  16. ^ Berg, Knut, red. (1983). Norges kunsthistorie 6 : Mellomkrigstid. Gyldendal. s. 159. ISBN 8205122709. 
  17. ^ Askeland, Jan (1965). Freskoepoken : studier i profant norsk monumentalmaleri 1918-1950. Gyldendal. s. 88, 91, 94. 
  18. ^ Ødegaard, Åse (2000). Et kunstverk blir til : Aage Storsteins fresker i Oslo rådhus. Tapir akademisk forl. s. 26, 186. ISBN 8251916259. 
  19. ^ a b c d e Leif Østby, red. (1986). Norsk kunstnerleksikon : bildende kunstnere, arkitekter, kunsthåndverkere. B. 3 : N-So. Universitetsforl. s. 210, 357, 358 ,492. ISBN 8200068102. 
  20. ^ Nergaard, Trygve (2000). Bilder av Per Krohg. Aschehoug. s. 304. ISBN 8203224474. 
  21. ^ Christie, Sigrid (1969). Norges kirker 2 : Akershus. Land og kirke. s. 376. 
  22. ^ Person, Bengt-Arne (1999). Lysets malere: nordisk malerkunst fra klassicisme til modernisme. Grøndahl Dreyer. s. 232. ISBN 8250425960.