Hopp til innhold

Exurge Domine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Pave Leo Xs Exurge Domine (Bulla contra errores Martini Lutheri et sequacium = Bulle mot Martin Luthers og hans tilhengeres feil) fra 1520.

Exurge Domine eller Exsurge Domine var den pavelige bullen av 15. juni 1520 fra pave Leo X som fordømte en rekke av Martin Luthers teologiske standpunkter funnet i hans skrifter, og krevde at han skulle trekke tilbake 41 setninger innen 60 dager eller risikere ekskommunikasjon.

Bullen, som ble skrevet for paven av den florentinske kardinal Pietro de Accolti, representerer den første offisielle stillingtagen fra Pavestolens side mot den begynnende lutherske reformasjonsbevegelse. Den var i vesentlig grad redigert av Johann Eck og av den senere pavelige utsending til keiserhoffet Girolamo Aleandro.

Forhistorie

[rediger | rediger kilde]

Etter at Luthers 95 teser mot avlatshandelen (31. oktober 1517) ble kjent, skrev katolske teologer mot Luther og henviste til at avlatshandelen var godkjent av paven, som alle kristne burde adlyde. Dermed begynte avlatsstriden å bli utvidet til å gjelde pavens og konsilenes autoritet.

Erkebiskop Albrecht von Brandenburg av Magdeburg og Mainz innklaget Luther for Roma. I juni 1518 ble læreprosessen mot Luther åpnet i Roma. Det var meningen at Luther skulle svare seg for seg i Roma, men hans kurfyrste Fredrik den Vise av Sachsen fikk utvirket at han i stedet skulle avhøres av kardinal Cajetan, som var pavelig utsending til riksdagen i Augsburg. De to møttes første gang den 11. oktober 1518. Luther nektet å tilbakekalle noe.

Blant de få på katolsk side som virkelig hadde erkjent rekkevidden av tesene, var teologen Johann Eck i Ingolstadt. Han innså at de gikk langt utover en kritikk av den herskende avlatspraksis, men i sin konsekvens stilte spørsmål ved avlatens vesen, ved pavens myndighet til å gi avlat og endelig til den sakramentale vesensstruktur ved kirken selv. I disputasen i Leipzig (27. juni16. juli 1519) pekte han overfor Luther på konsekvensene av hans standpunkter, noe som kanskje bidro til å fremskynde en klarere avvisning fra Luthers side av mer grunnleggende deler av katolsk lære. Med dette resultat reiste Eck til Roma. Prosessen mot Luther var foran valget av keiser Karl V stoppet opp, og ble ikke gjenopptatt i Roma før i begynnelsen av 1520.

Kirkereformatoren Martin Luther brente demonstrativt bannlysningstrusselen Exsurge Domine fra Pave Leo X sammen med kirkelige rettsbøker foran Elsterporten i Wittenberg i Tyskland 10. desember 1520. Tresnitt fra 1557.

Paven utnevnte Johann Eck til å proklamere bullen i Tyskland, noe som sikkert var et uklokt valg ettersom Luther hadde en sterk personlig uvilje mot Eck, og fordi Eck også var mislikt både av mange humanister og alminnelige tyske troende. Hans ankomst sommeren 1520 til Tyskland med bullen utløste voldsomme mishagsytringer; det var bare så vidt mulig for ham å forkynne bullen i Meissen 21. september, Merseburg 25. september og Brandenburg 29. september, og han ble også møtt med sterk motstand i storparten av det øvrige Tyskland. Motviljen mot Eck smittet også over på den pavelige bullen, og det gikk til og med tregt med å få katolske biskoper til å akseptere dens proklamasjon.

Bullen hadde ingen virkning på Luther utover å befeste ham i kampen for sine standpunkter og sikkert fremskynde den. Etter banntrusselen utgav ham tre sentrale reformatoriske kampskrifter, der han heftig angrep pavedømmet og den bestående kirkelige orden med alle dens feil og mangler.

  1. «Til den tyske nasjons kristne adel» (august 1520)
  2. «Om kirkens babylonske fangenskap» (oktober 1520)
  3. «Om et kristenmenneskes frihet» (november 1520)

Luther fullførte bruddet på en måte som var synlig for alle. I Wittenberg oppfordret Filip Melanchthon universitetsstudentene til å begi seg til Elsterporten, der de avsang «Requiem eternam», drikkeviser og «Te Deum laudamus», hvorpå Luther satte fyr på bullen. Samtidig ble også de kirkelige rettsbøker brent.

Den 3. januar 1521 ble han høytidelig bannlyst i Roma med bullen Decet Romanum Pontificem.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]