Hopp til innhold

Farmakos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Farmakos (gresk: φαρμακός) er i gresk mytologi en rituell menneskeofring hvor en utpekt person ofres eller forvises for at samfunnet skal få fjernet uønskede hendelser. Ritualet kan minne om Bibelens forordning om å legge syndene på hodet til en bukk («syndebukk») og jage den ut i ørkenen. [1]

I vanskelige tider gjerne på grunn av hungersnød, invasjon, pest eller lignende kunne en slave, en krøpling eller en kriminell bli valgt ut og forvist fra samfunnet for på den måten å rense samfunnet for det problematiske.

Enkelte skolier i manuskrifter stadfester at ofrene ble drept ved å bli styrtet ut fra en klippe eller brent på bål, men moderne forskere betviler dette. De viser til at den tidligste bevarte kilden for farmakos, poeten Hipponax (som levde i 6. århundre f.Kr.), beskrev at ofrene ble slått og steinet, men ikke henrettet.

I boka Aesop in Delphi (1961) diskuterer forfatteren Anton Wiechers parallellene mellom Æsops skjebne og farmakos-ritualet. Som eksempel nevnes at Æsop skal ha vært svært deformert, slik også farmakos-ofrene noen ganger er beskrevet, og at Æsop ble henrettet i Delfi ved å bli kastet utfor en klippe.[2]

I nyere tid har forfatterne Walter Burkert og René Girard skrevet moderne tolkninger av farmakos-ritualet. Ifølge Burkert har mennesker blitt «fetet opp» og ofret. Asken deres skal deretter ha blitt spredd på havet som et renselsesritual.[3] Girard drøfter også sammenhengen mellom katarsis, ofring og renselse.[4] Enkelte forskere har også prøvd å se sammenheng mellom praktiseringen av ostrakisme og farmakos. Ostrakisme var en form for utestengelse hvor en ledende politiker (i Athen) kunne bli «stemt ut» av et flertall av borgerne og måtte gå i eksil for en periode. Dette var imidlertid en ordning for et begrenset tidsrom, og sammenhengen er omstridt.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Tredje mosebok, kap. 16
  2. ^ Anton Wiechers (1961). Aesop in Delphi. Hain. 
  3. ^ Walter Burkert, Greek Religion, s. 82.
  4. ^ René Girard, I See Satan Fall Like Lightning, ss. 37–38, 51, 78, 131