Hopp til innhold

Fastetiden

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Fastende katolikker i Nicaragua i prosesjon under den stille uke.

Fastetiden (av norrønt fasta, avledet av fastr, grunnbetydning «holde fast ved (visse religiøse forskrifter»)[1] innledes onsdag (askeonsdag, av norrønt ǫskuóðinsdagr, etter middelalderlatin dies cineris, «askedag»), som henviser til den katolske skikk å strø aske over hodet denne dagen,[2] i den syvende uken før 1. påskedag og varer i 40 dager (søndager telles ikke med).

Tiden er til minne om Jesu fristelse da han gjennomførte 40 dagers faste i ørkenen og ble fristet av djevelen tre ganger. 40 er også et tall som tradisjonelt er knyttet til disiplin, hengivelse og forberedelse i Bibelen. Fasten ble tidlig pålagt som en religiøs plikt, men den har senere fått mindre betydning i de protestantiske kirker.

I tidligere tider ble budet om å faste, det vil si avstå fra mat og drikke, tatt bokstavelig. Helt fram til 1800-tallet fulgte mange fastetradisjoner her i landet. I vår tid er fasten først og fremst en tid for stillhet og meditasjon, som forberedelse til påskehøytiden.[3]

I Den katolske kirke praktiseres fasten fortsatt, i tråd med gamle tradisjoner.

I mange land blir askeonsdag forangått av fetetirsdag, som er den siste dagen i karnevalet.

Referanser

[rediger | rediger kilde]