Hopp til innhold

Jern(II)oksid

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jern(II)oksid
{{{navn}}}
Jern(II)oksid
Systematisk navn
Jern(II)oksid
Identifikatorer
CAS-nummer1345-25-1
SMILES[Fe]=O
Kjemiske egenskaper
Molar masse71,844 g/mol
UtseendeSvart pulver
Tetthet5745 kg/m3
Smeltepunkt1377 °C
Kokepunkt3414 °C
LøselighetUløselig
Mag. sus.+7200·10−6 cm3/mol
nD2,23
Farer
Hovedfarer Kan være pyroforisk
TenntemperaturVarierer
Relatert
Andre anionerJern(II)fluorid, Jern(II)sulfid, Jern(II)selenid, Jern(II)tellurid
Andre kationerMangan(II)oksid, Kobolt(II)oksid
Andre lignende forbindelserJern(III)oksid, Jern(II,III)oksid

Jern(II)oksid eller ferrooksid (kjemisk formel FeO) er en jernoksidforbindelse der jern har oksidasjonstall 2. Mineralformen av jern(II)oksid er kjent som wüstitt. Jern(II)oksid må ikke forveksles med rust, som vanligvis består av hydrert jern(III)oksid. Mens jern(III)oksid er rødfarget, er jern(II)oksid svart. Forbindelsen brukes blant annet som pigment.

Fremstilling

[rediger | rediger kilde]

FeO kan dannes ved oppvarming av jern(II)oksalat in vacuo:[1]

FeC2O4 → FeO + CO + CO2

Støkiometrisk FeO er vanskelig å produsere og lagre, og jern(II)oksid er ofte i praksis noe rundt Fe0.84O til Fe0.95O.[1] Støkiometrisk FeO kan dannes ved oppvarming av Fe0.95O sammen med metallisk jern ved 770 °C og 36 kbar.[2]

Reaksjoner

[rediger | rediger kilde]

Ved temperaturer under 575 °C, er FeO termodynamisk ustabilt, og vil over tid gå over til metallisk jern og Fe3O4:[1]

4FeO → Fe + Fe3O4

Krystallinsk jern(II)oksid har en kubisk halittstruktur, der jernatomer er oktaedrisk koordinert med oksygenatomer, og oksygenatomer er oktaedrisk koordinert med jernatomer. FeII oksideres imidlertid lett til FeIII, som opptar tetrahedriske posisjoner i gitteret, noe som fører til defekter.[2]

Under 200 K blir en rhombohedral struktur termodynamisk stabil, og en slik struktur blir antiferromagnetisk.[2]

Naturlige forekomster

[rediger | rediger kilde]

Jern(II)oksid utgjør omtrent 9 % av jordens mantel. Under det høye trykket og temperaturen i mantelen, kan disse forekomstene være elektrisk ledende, og i så fall kan de være med å forklare forekomsten av visse små variasjoner i jordrotasjonen.[3]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ a b c Greenwood, Norman N.; Earnshaw, Alan (1997). Chemistry of the Elements (2. utg.). Butterworth–Heinemann. ISBN 0080379419. 
  2. ^ a b c Wells A.F. (1984) Structural Inorganic Chemistry 5th edition Oxford University Press ISBN 0-19-855370-6
  3. ^ Kate McAlpine (19. january 2012). Electric Material in Mantle Could Explain Earth's Rotation Arkivert 24. januar 2012 hos Wayback Machine.. Science Now