Hopp til innhold

Kinderszenen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Kinderszenen, op. 15 («Barndomsscener») komponert av Robert Schumann i 1838 er en klaversyklus som består av tretten korte pianostykker.

Schumann skapte med denne syklusen et lite mesterverk fjernt fra den virtuositet som dominerte på 1800-tallet. Han skrev karakterstykker av denne typen i hele sin aktive periode som komponist, og de avspeiler hans oppfatning av musikk, nemlig å skape en enhet mellom ord, bilde og klang. For Schumann, som også var forfatter, strakk ikke ordene som de klassiske dikterne skapte sine verk med til lengre; men med musikk kunne han formidle følelser der ord ikke lengre dugde. Som romantiker la Schumann verden bak seg og ga seg hen til den ordløse kunsten, musikken.

Pianostykkene ble ikke komponert etter en programmatisk mal: først senere ga Schumann stykkene titler som ikke er ment å være søte, men skal forstås alvorlig. Både musikkens følelsesladde, stemningsfulle karakter, samt den individuelle og umiddelbare opplevelsen av hver enkelt av dem, kan sies å være typisk romantisk.

Av 30 opprinnelige stykker[1] valgte Schumann våren 1838 ut de følgende 13:

Tittel Toneart Opptak
1. Von fremden Ländern und Menschen (Om fremmede land og mennesker) G-dur
2. Kuriose Geschichte (Underlig historie) D-dur
3. Hasche-Mann (Busemann) h-moll
4. Bittendes Kind (Bedende barn) D-dur
5. Glückes genug (Lykkelig nok) D-dur
6. Wichtige Begebenheit (En viktig begivenhet) A-dur
7. Träumerei (Drømmeri) F-dur
8. Am Kamin (Ved kaminen) F-dur
9. Ritter vom Steckenpferd (Ridder av kjepphesten) C-dur
10. Fast zu ernst (Nesten for dyster) giss-moll
11. Fürchtenmachen (Skremming) G-dur
12. Kind im Einschlummern (Barn faller i søvn) e-moll
13. Der Dichter spricht (Poeten taler) G-dur

Schumanns Kinderszenen, op. 15 fikk en svært stor historisk betydning ved at verket øvet større innflytelse på romantikkens programmatiske klaverminiatyrer enn noen annen tidligere syklus. «Träumerei» er det mest kjente av disse stykkene. Miniatyrene i Kinderszenen er ikke beregnet på barn – Schumann selv uttalte at det var snakk om en «en voksens avspeiling [av barndommen] for voksne»,[2] i motsetning til Album für die Jugend, op. 68. Det siste stykket «Der Dichter spricht» tydeliggjør på få takter et romantisk verdensbilde, så konsentrert som man knapt finner det noe annet sted.

Von fremden Ländern und Menschen

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Polansky, Robert (1978). «The Rejected "Kinderscenen" of Robert Schumann's Opus 15». Journal of the American Musicological Society. 31 (1): 126–131. Besøkt 13. april 2008. 
  2. ^ „Rückspiegelung eines Älteren für Ältere“

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]