Hopp til innhold

Kulehammer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Eksempel på en hard-faced ball-peen hammer

En kulehammer er en type hammer der slagdelen er halvkuleformet, enten på en eller to sider. En kulehammer med to avrundede sider kalles drivhammer.

Kulehammere har flere bruksområder innen metallbearbeiding, og fås i flere ulike størrelser på den avrundede delen.

Den kuleformede slagdelen brukes til å banke på platemetall. Den brukes blant annet til å forme mykt metall til skåler og andre gjenstander der åpningen er størst.

Den runde delen av hodet er nyttig for å avrunde kanter, slagherde overflater eller lage pakninger. For å lage en pakning holdes pakningsmaterialet over overflaten hvor den skal brukes, og kanten av pakningen blir så hamret på med den runde delen av hammeren.[1]

Et annet eksempel på bruksområde er å forme plater ved hjelp av kulekamring, som foregår ved at den runde siden av hammeren danner små groper i platen. Dersom denne prosessen gjentas flere ganger vil man få en større grop i platen. Et annet bruksområde er å forme hodet på en nagl.

Varianter

[rediger | rediger kilde]
A. Kulehammer.B. Variant med avrundet vertikal kile. C. Variant med avrundet horisontal kile.

Vanlige varianter av kulehammeren har istedenfor halvkuleform en avundet kile, vinklet enten vertikalt, horisontalt eller diagonalt. Kileformen bidrar til å spre metallet vinkelrett på hodet. De brukes ofte av smeder under smiing for å gi smislag eller for å gi slag til andre smiverktøy.

Hodemateriale

[rediger | rediger kilde]

Hodet på kulehammere er vanligvis laget av varmebehandlet smidd høykarbon-stål[2] eller legert stål, og er hardere enn overflaten på de fleste klohammere.[3] Det finnes også hoder laget av messing, som er betraktelig mykere.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Iniguez, Ramon C. «Lesson Planner: How to make a gasket using a ball-peen hammer». California Department of Education. Besøkt 23. april 2018. 
  2. ^ Cavette, Chris, How hammer is made, http://www.madehow.com/Volume-4/Hammer.html 
  3. ^ Benford 2006