Hopp til innhold

Qinghai

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Qinghai
青海省

Kart over Qinghai
Kart over Kina. Qinghai er merket i rødt.

LandFolkerepublikken Kinas flagg Folkerepublikken Kina
StatusProvins
Grunnlagt1928
HovedstadXining
TidssoneUTC+8
Areal721 000 km²
Befolkning5 626 723 (2010[1])
Bef.tetthet7,8 innb./km²
Etniske grupperHan (54 %)
Tibetanere (21 %)
Hui (16 %)
Tu (4 %)
Mongoler (1,8 %)
Salar (1,8 %)
SpråkWutunsk, Kangjiansk, Amdo Tibetan, Khams Tibetan, kasakhisk, Bonanisk, Østyugurisk, Tsat, Salar, Monguorisk Rediger på Wikidata
Nettsidewww.qh.gov.cn/
Posisjonskart
Kart
Qinghai
35°N 96°Ø

Qinghai (kinesisk: 青海, pinyin: Qīnghǎi, ellers romanisert også Ch'ing-hai eller Tsinghai) er en provins i Folkerepublikken Kina, oppkalt etter den store Qinghaisjøen.

Den kinesiske enkelttegnsforkortelsen er 青 for Qing.

Provinshovedstaden er Xining.

Provinsen grenser til Gansu i nordøst, den autonome region Xinjiang i nordvest, Sichuan i sørøst, og den autonome region Tibet i sørvest.

Det meste av Qinghai består av områder fra det tradisjonelle tibetanske provinser Kham og Amdo. Den er fødested og hjemsted til en rekke fremtredende tibetanske skikkelser opp gjennom historien, blant dem flere av Dalai Lamaene.

Etter det stortibetiske rike gikk under, et rike som forente Tibet under en Tsenpo (btsan po), – en keiser-lik hersker – ble det ikke noensinne senere noe tibetansk rike som omfattet hele det tibetanske høylandet. Særlig det østlige Tibet ble splintret opp i små og mellomstore riker og områder som somstundes hadde bånd til den senere Dalai Lamas Lhasa-regjering, somstundes var understilt kinesiske provinser, men som for det meste var i høy grad selvstyrende. Siden ca. 1727 ble området Kukunor-territoriet, bestående av det nordlige Kham og størstedelen av Amdo, styrt fra byen Xining, en by som frem til tidlig på 1900-tallet var underordnet provinsen Gansu.

Det til 1949 autonome «sultanat» Xibei San Mas fane.

Det var Kukunor som i 1928 ble omdannet til provinsen Qinghai. Storparten var fra 1912 til 1949 for det meste behersket av muslimsk-kinesiske (hui) guvernører og krigsherrer (Xibei San Ma), og ikke av den tibetanske regjering i Lhasa.

Allerede 178184 hadde hui-muslimene gjort opprør mot den kinesiske sentrralregjering, og i 1807 gjorde også de tibetanske stammer der opprør. Det har siden vært flere opprør og utoligheter. I 1993 ble et muslimsk opprør slått med av de kommunistiske myndigheter.[2] I 2008 slo noen gnister fra urolighetene i Tibet over til Qinghai for en kortere periode.

Den 14. april 2010 ble fylket Yushu rammet av et sterkt jordskjelv.

Administrative enheter

[rediger | rediger kilde]

Qinghai er delt inn i 8 enheter på prefekturnivå (Ett byprefektur, ett prefektur og 6 autonome prefektur)

Kart # Navn Hanzi Hanyu Pinyin Administrativt sete Type
1 Haixi (For mongolene og tibetanerne) 海西蒙古族藏族自治州 Hǎixī Měnggǔzú Zàngzú Zìzhìzhōu Delingha Autonomt prefektur
2 Haibei (For tibetanerne) 海北藏族自治州 Hǎiběi Zàngzú Zìzhìzhōu Haiyan Autonomt prefektur
3 Xining 西宁市 Xīníng Shì Chengzhong Byprefektur
4 Haidong 海东地区 Hǎidōng Dìqū Ping'an Prefektur
5 Hainan (For tibetanerne) 海南藏族自治州 Hǎinán Zàngzú Zìzhìzhōu Gonghe Autonomt prefektur
6 Huangnan (For tibetanerne) 黄南藏族自治州 Huángnán Zàngzú Zìzhìzhōu Tongren Autonomt prefektur
7 Yushu (For tibetanerne) 玉树藏族自治州 Yùshù Zàngzú Zìzhìzhōu Yushu Autonomt prefektur
8 Golog (For tibetanerne) 果洛藏族自治州 Guǒluò Zàngzú Zìzhìzhōu Maqên Autonomt prefektur

Disse 8 enhetene på prefekturnivå er inndelt i 43 enheter på fylkesnivå (4 distrikter, 2 byfylker, 30 fylker og 7 autonome fylker). Disse er igjen inndelt i 429 enheter på kommunenivå (115 bykommuner (towns), 253 kommuner (townships), 30 etniske kommuner (ethnic townships) og 31 subdistrikter).

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Amnye Machen Institute: རྒྱ་དམར་གྱི་བཙན་འོག་ཏུ་གནས་པའི་བོད་དང་ས་འབྲེལ་ཁག་གི་ས་ཁྲ། (rgya dmar gyi btsan 'og tu gnas pa'i bod dang sa 'brel khag gi sa khra/) (Tibet and Adjacent Areas under Communist China's Occupation) 1:3,200,000, Dharamsala 1998, ISBN 978-81-86227-16-9.
  • Andreas Gruschke: «Demographie und Ethnographie im Hochland von Tibet», i: Geographische Rundschau, 49 (1997), Hefte 5, s. 279-286.
  • Andreas Gruschke: The Cultural Monuments of Tibet’s Outer Provinces: Amdo, White Lotus Press, Bangkok 2001, 2 Bände: The Qinghai part of Amdo, ISBN 978-974-7534-59-7; The Gansu and Sichuan parts of Amdo, ISBN 978-974-7534-90-0.
  • Gyurme Dorje: Footprint Tibet Handbook, 4th ed., Footprint, Bath 2009, ISBN 978-1-906098-32-2.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ China: Provinces and Major Cities Citypopulation.de
  2. ^ Prof. Jeremy Black (utg.): DK Atlas der Weltgeschichte, s. 275. Starnberg 2006

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]