Hopp til innhold

Selen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Selen
Basisdata
NavnSelen
SymbolSe
Atomnummer34
Utseendegråsvart
Plass i periodesystemet
Gruppe16
Periode4
Blokkp
Kjemisk serieikke-metall
Atomegenskaper
Atomvekt78,96 u
Empirisk atomradius115 pm
Kalkulert atomradius103 pm
Kovalent atomradius116 pm
Elektronkonfigurasjon[Ar] 4s2 3d10 4p4
Elektroner per energinivå2, 8, 18, 6
Oksidasjonstilstander2, 4, 6
Krystallstrukturheksagonal
Fysiske egenskaper
Stofftilstandfast stoff
Smeltepunkt221 °C
Kokepunkt685 °C
Molart volum16,42 · 10−6 m3/mol
Tetthet4 790 kg/m³
Hardhet2,0 (Mohs skala)
Kritisk temperatur1 766 K
Kritisk trykk27,2 MPa
Fordampningsvarme26,3 kJ/mol
Smeltevarme6,694 kJ/mol
Damptrykk0,695 Pa ved 494 K
Lydfart3 350 m/s
Diverse
Elektronegativitet etter Pauling-skalaen2,55
Spesifikk varmekapasitet320 J/(kg · K)
Elektrisk ledningsevne1,0 · 10−10 S/m
Termisk konduktivitet2,04 W/(m · K)

SI-enheter & STP er brukt, hvis ikke annet er nevnt. MV = Manglende verdi.

Selen er et grunnstoff med kjemisk symbol Se og atomnummer 34.

Selen ble oppdaget i 1817 av den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius i slam fra blykamrene ved en svovelsyre-fabrikk. Til å begynne med antok han at det røde slammet var tellur, men etter nærmere undersøkelser skjønte han at han sto overfor et hittil ukjent grunnstoff.

Berzelius oppkalte det nye grunnstoffet etter den greske månegudinnen Selene, siden det var beslektet med tellur (som er oppkalt etter Jorden).

Selenatomets elektronskall

Egenskaper

[rediger | rediger kilde]

Selen er et ikke-metall som kjemisk er beslektet med svovel og tellur. Det er sjeldnere enn sølv, og er giftig i store mengder (over 5 mg daglig), men livsnødvendig som sporstoff. Selen i ren form opptrer i flere allotropiske former hvor den mest stabile er en tett lillagrå metallaktig halvleder med trigonalstrukturerte polymer-kjeder. Denne allotropen er fotosensitiv (har mindre resistivitet i lys enn i mørke), en egenskap som har vært benyttet i fotoceller. I andre allotropiske former er selen en isolator (leder ikke elektrisk strøm).

Ved oppvarming i luft brenner det med en blå flamme og danner selendioksid (SeO2). Over 400°C binder det seg med hydrogen til hydrogenselenid (H2Se).

Selen oksiderer ikke like lett som svovel. Det reagerer med salpetersyre og danner selensyre (H2SeO4), men løses ikke opp i vann.

Naturlig forekommende selen består av 6 isotoper. 5 av disse er stabile: 74Se (0,89 %), 76Se (9,37 %), 77Se (7,63 %), 78Se (23,77 %) og 80Se (49,61 %), og én er ustabil (og dermed radioaktiv): 82Se (8,73 %) med halveringstid 9,83 × 1019 år (den lange halveringstiden gjør at denne isotopen ofte betraktes som stabil). I tillegg er 24 kunstig fremstilte ustabile isotoper kjent. De mest stabile av disse er 79Se med halveringstid 1,13 × 106 år, 75Se med halveringstid 119,779 døgn og 72Se med halveringstid 8,4 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 8 timer, og de fleste kortere enn 1 time.[1]

CAS-nummer: 7782-49-2

Forekomst

[rediger | rediger kilde]
Selen i 3 forskjellige allotropiske former

Selen forekommer i ren form i naturen, men i svært små mengder. Selen finnes i drivverdige mengder i svovelholdig malm som for eksempel i svovelkis (pyritt), der selen delvis overtar svovelets plass. Selen-mineraler finnes også (clausthalitt og naumannitt, men disse er sjeldne.

Den viktigste kilden til selen er som biprodukt fra kobber-,sølv- og bly-fremstilling. Selen utvinnes av anodeslam fra disse prosessene. På verdensbasis produseres årlig cirka 1 550 tonn selen, og de største produsentlandene i 2007 var Japan (740 tonn), Canada (300 tonn) og Belgia (200 tonn). Verdens utvinnbare selen-reserver anslås til 82 000 tonn.[2]

Anvendelse

[rediger | rediger kilde]

Selen har vært brukt i fotoceller, telefaks-maskiner, likerettere, fotokopi-maskiner og lysmålere for å nevne noe. I våre dager er imidlertid selen stort sett fortrengt fra disse bruksområdene av andre lettere tilgjengelige stoffer, og selens viktigste bruksområde i dag er til glass, kjemikalier og fargepigmenter.

Selen brukes også som bestanddel i solcellepanel laget av kobber og indium.

Selenforbindelser

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]