Hopp til innhold

Symfoni nr. 40 (Mozart)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
«Den store symfonien i g-moll»
KV 550
av Wolfgang Amadeus Mozart
Symfoni nr. 40 i g-moll
PeriodeWienerklassisismen
Komponertca. 25. juli 1788
PublisertPremiere muligens 14. april 1789
Typisk lengde25 minutter
Satser/akter4

Symfoni nr. 40 i g-moll (KV 550) fra 1788 er den nest siste symfonien til Wolfgang Amadeus Mozart (blant de som er funnet). Sammen med symfoniene 25, 36, 39 og 41 utgjør den de mest kjente av Mozart-symfoniene. Den betegnes iblant som Mozarts «store g-moll-symfoni» for å skille den fra hans 25. symfoni i samme toneart, som kalles «den lille g-moll-symfonien».

Verket har fire satser og er skrevet for et mindre orkester: første- og annenfiolin, bratsj, cello, kontrabass, obo, fløyte, valthorn og fagott. Mozart skrev også en versjon med to klarinetter og modifisert obopartitur. Normal varighet er ca. 28 minutter.[1]

Symfonien er blitt kalt henholdsvis «den tragiske», «den patetiske» og «den romantiske» på grunn av lidenskapen komponisten får frem.

Førstesatsen – molto allegro – er skrevet i sonateform og er en av få førstesatser i moll (g-moll).[trenger referanse] Temaet er vakkert og lett og gjentas polyfont i ulike stemmegrupper. Hovedtemaet kan oppfattes som lidenskapelig. Undertemaet står ikke i kontrast til det første temaet, som det gjør i mange andre symfonier, men forsterker den effektfulle og dystre stemningen med lengselsfulle og dystre toner.

Annensatsen – andante – har ikke et like fremtredende tema som førstesatsen. Den er langsom, starter rolig og behersket med hovedtemaet, og bygger seg så oppover til å bli mer effektfull. Satsen går så tilbake til piano og avsluttes like rolig som starten.

Tredjesatsen – menuetto og trio (allegretto) – er altså en menuett. Temaet er kraftfullt og kommer igjen flere ganger. Selv om satsen er en menuett i skriveformen, sprenger den formen med sin intensive stemning. Det kan være vanskelig å forestille seg at det er en menuett – en slags dans – men det kan høres på de stedene det er rolig og temaet ikke kommer fram. Tredjesatsen er den lystigste av de fire satsene og skiller seg på den måten litt ut.

Fjerdesatsen – allegro assai – er hurtig: nesten hele satsen går i forte, men noen få steder spilles det i piano. Man kan si at temaet er litt hissig, og at sidetemaet prøver å lette litt på den dystre stemningen.

Moderne bruk

[rediger | rediger kilde]

I 2008 ble CD-en Adya Classic utgitt – med en omarbeidet utgave av symfonien, spritet opp med rytmer og moderne instrumenter i forhold til originalversjonen av Mozart.

Lytteprøver

[rediger | rediger kilde]

Lydfilene er et digitalt opptak ev en fremføring ved Fulda symfoniorkester den 18. mars 2001 i Fulda.

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Brian Robins, «Symphony No. 40 in G Minor, K. 550»[død lenke], Allmusic (Rovi Corporation, besøkt 1.6.2011)

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]