Hopp til innhold

Wessels gate 15

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Leiegården fra Wessels gate 15 under gjenreisning på Norsk Folkemuseum i 2001.

Wessels gate 15OBOS-gården») er en leiegård av mur på tre etasjer, opprinnelig oppført på Meyerløkka i Oslo i 1865. Gården ble revet i 1999, sto ferdig gjenoppført i «Gamlebyen» på Norsk Folkemuseum i 2001, og var ferdig innredet 2009. Prosjektet ble finansiert av OBOS. Gården inneholder syv leiligheter og en hybel, alt i alt åtte «hjem». Flere utstillinger viser hvordan folk i Oslo kunne bo fra slutten av 1800-tallet og fram til begynnelsen av 2000-tallet.

Meyerløkka på utsnitt av kart over Kristiania 1902. Wessels gate 15 ligger på nordøstre hjørne i krysset med Langes gate.

Wessels gate 15 var den første leiegården som ble oppført på Meyerløkka. Den omfattet store arealer mellom Pilestredet og Ullevålsveien, fra Keysers gate i sør til Dalsbergstien i nord.

Opprinnelsen til eiendommen var løkka Steensberg, som lå øverst på det senere Rikshospitalets område. Kjøpmann Adam Steen kjøpte på slutten av 1700-tallet flere mindre eiendommer og oppførte et stort løkkehus eller landsted i én etasje, kjernen i bygningen som i 1952 ble flyttet til Bygdøy (Løchenveien 18 b) da Rikshospitalet ble utvidet. Etter at Adam Steen døde i 1807 overtok kjøpmann og rittmester Jacob Meyer, også kjent for sin interesse for travsport. Han utvidet eiendommen betraktelig, bygget på løkkehuset til to etasjer og oppførte en stor stallbygning til travhestene sine.

Da Jacob Meyer døde i 1856, ble eiendommen delt mellom hans to barn. Datteren Gitta Keyser overtok det gamle Steensberg, mens sønnen Thorvald Meyer fikk søndre del, senere kalt Meyerløkka. Thorvald Meyer videreførte farens store forretninger og ble en av de ledende næringslivsfolk i Christiania. Han bodde i sitt bypalé på Karl Johans gate 37 og hadde landsted på «Heia», Drammensveien 110. Meyerløkka så han som et objekt for «eiendomsutvikling». Han gikk i kompaniskap med svogeren Thomas Heftye, og de fikk utarbeidet en plan for utbygging av løkka. Reguleringsplanen ble laget i 1859 av arkitekt Georg Andreas Bull, sekretær for reguleringskommisjonen og senere stadskonduktør. Med utgangspunkt i den allerede regulerte vestre del av St. Olavs gate, eller «Ny Slotsgade», som arkitekt Linstow planla i 1841 i forbindelse med byggingen av Slottet. Gaten ble forlenget opp til den nye katolske St. Olavs kirke som hovedakse i den nye bydelen. Knutepunktet i området ble St. Olavs plass, en fem-armet stjerneplass etter parisisk forbilde, med en fontene som midtpunkt.

Tomteeierne Meyer og Heftye tenkte seg et område med høy sosial status. Skjøtene fikk klausuler som forbød arbeiderboliger eller støyende og illeluktende virksomhet. St. Olavs gate og særlig St. Olavs plass fikk da også fornem bebyggelse. Men de mest kjøpesterke boligsøkerne valgte å bosette seg andre steder, som i Homansbyen og rundt Slottet, mens det meste av Meyerløkka fikk et klart middelklassepreg. Strøket ble et grenseområde mellom østkant og vestkant i Oslo.

Salget av byggetomter begynte i 1860 etter omfattende sprengnings- og planeringsarbeider i det kuperte terrenget. Wessels gate 8 var den første tomten som ble solgt. Kjøperen, Olaus Johnsen, reiste et bolighus som tilbygg til låven som allerede sto der. Denne løkkebebyggelsen ble siden liggende helt til 1940-årene og skilte seg sterkt ut fra leiegårdene som skulle komme til å dominere strøket. Det neste tomtesalget i 1865 gjaldt Wessels gate 15, og kjøperen var også her Olaus Johnsen. Han kjøpte i tur og orden minst 8 eiendommer i strøket mellom 1860 og 1870. Det samme gjentok seg på hver eiendom – Johnsen fikk oppført en leiegård og solgte den videre til en permanent gårdeier få år senere. Alle var typiske «byggmestergårder» i 3 etasjer. Dette mønsteret ble fulgt for utbyggingen ellers på Meyerløkka – spekulanter kjøpte tomter og oppførte leiegårder, som så ble solgt videre til profesjonelle gårdeiere. Det var mange gjengangere blant utbyggerne, og noen hadde ansvaret for opptil ti gårder.

Den første byggeperioden på Meyerløkka tok slutt omkring 1875. Da var det meste bebygget med leiegårder i tre eller fire etasjer. I mellomtiden overtok Rikshospitalet den gamle løkka «Bakkehuset» og innledet en utbygging som kom til å avgrense boligområdet på øvre del av Meyerløkka mot nord og øst. Den siste byggeperioden i 1890-årene fylte et tomrom i bebyggelsen etter anlegget av Bidenkaps gate. Ved århundreskiftet fikk Oslo katedralskole sitt nybygg på Ullevålsveien 31 på hjørnet av Frimanns gate, og det ble Meyerløkkas grensepæl mot nord.

Grunnplan av leiegården på Wessels gate 15, fra byggemelding 1865. To relativt store leiligheter i hver etasje hadde inngang fra Wessels gate (nederst). De hadde en egen baktrapp for tjenerskap og varelevering med inngang fra bakgården. I fløyen mot Langes gate var det i hver etasje en mindre leilighet med inngang fra portrommet.

Eiendommen Wessels gate 15 ble solgt senhøstes 1865 fra grunneierne Meyer og Heftye for 1055 speciedaler og 72 skilling til «handelsborger» Olaus Johnsen. Han var en av byens mest foretaksomme eiendomsspekulanter i en periode med stor byggevirksomhet. Ved folketellingen i 1875 bodde han i leiegården St. Olavs plass 2, som han selv eide og hadde oppført, og i rubrikken for yrke er han oppført som «Gaardeier (bygger og kjøber og sælger)».

Allerede før han fikk skjøte på eiendommen sendte Olaus Johnsen inn byggemelding til Bygningskommisjonen for «en 3etages grundmuret Vaaningshus ... Bygningen indeholder i ver Etage Familiebequemligheder med 3 Kjøkken». Søknaden var undertegnet J.V., sannsynligvis en innvandret byggmester, som det fantes mange av under byggeboomen i datidens Christiania. Tegningene som fulgte med var signert med de samme initialene. Approbasjonen ble gitt seks dager etter at byggemeldingen var mottatt hos kommunen.

I byggesaken i Oslo byarkiv finnes bare fasadetegning og plan av 1. etasje. Plantegningen svarer temmelig nær til bygningen som ble oppført, mens fasaden må ha blitt omarbeidet før huset sto ferdig. Planen er karakteristisk for datidens leiegårder. Hver etasje har tre leiligheter. Innkjørselen til bakgården ligger i fløyen mot Langes gate, og fra portrommet er det oppgang til små leiligheter i denne fløyen. De største leilighetene ligger på hjørnet og har fem værelser mot gatene. En mellomstor leilighet ligger ytterst i fløyen mot Wessels gate. Leilighetene mot Wessels gate har trappeoppgang med inngang direkte fra gaten og i tillegg egen kjøkkentrapp fra gårdsrommet, noe som viser at de var tiltenkt kjøpere som ønsket å markere en høyere sosial status. Prisen for slik luksus var ekstremt dårlige lysforhold i kjøkkenet til de store hjørneleilighetene, ettersom kjøkkentrappen lå i et utbygg mot bakgården.

Bad og vannklosett inne i leilighetene hørte ikke med til datidens standardutstyr. Doene, med ett avlukke til hver leilighet, lå i et eget uthus i bakgården. Men pikeværelser hadde alle leilighetene, også de minste. Disse ble ikke alltid utnyttet til formålet; mange leieboere tok heller inn losjerende. I fløyen mot Wessels gate fikk hver leilighet tre dører inn fra trappeavsatsen for å gi gårdeier eller leieboer mulighet til videre oppdeling og utleie av hybler. Planløsning og utstyr vitner om at Olaus Johnsen satset på markedssegmenter med store og velutstyrte leiligheter for det høyere borgerskap, og mindre og enklere for mindre bemidlede. I kjelleren fantes som i alle leiegårder felles bryggerhus og individuelle boder. Under taket var det tørkeloft og loftsboder.

Det kom butikker i to leiligheter på gateplan. De var neppe opprinnelige og var ikke med på fasadetegningen fra 1865. Ifølge adressebøkene kom kolonialforretningen på hjørnet allerede før 1880, og fra 1890 var det skomakerforretning på motsatt side av inngangen. Butikkene ble innredet i vanlige stuer og fikk butikkdører og større utstillingsvinduer.

Siden ble gården stående uforandret helt til 1950, bortsett fra stadige reparasjoner etter soppangrep på grunn av fuktighet fra bryggerhuset i kjelleren. Omkring 1950 ble gården modernisert og utbedret. For å få bedre inntjening ble to leiligheter innredet på loftet. Alle leilighetene fikk WC inne; i de større leilighetene i den tidligere kjøkkentrappen. I 1960 kom det også bad i hjørneleilighetene i de gamle pikeværelsene etter at «pikene» var blitt borte for godt. Flere av de mindre leilighetene fikk etterhvert også bad.

Utover i 1960- og 70-årene tapte strøket i anseelse og ble sett som et «saneringsområde». Wessels gate 15 forfalt betydelig og ble overtatt av en eiendomsspekulant som i 1984 planla en omfattende rehabilitering. Det førte til at beboerne aksjonerte for å overta gården og gjennomføre en fornyelse i egen regi. Ingen av disse planene kom til utførelse. OBOS kjøpte senere gården med tanke på rivning og nybygging. I 1994 utarbeidet byantikvaren i Oslo et reguleringsforslag for bevaring av strøket som spesialområde etter plan- og bygningsloven.

Leiegården på museum

[rediger | rediger kilde]
«Ein norsk heim i ei ny tid – 1905», Norsk Folkemuseum
«Vaskekonen Gunda Eriksen hjem – 1950», Norsk Folkemuseum
«Et pakistansk hjem i Norge – 2002», Norsk Folkemuseum

Leiegårder i mur fra tidsrommet 1850-1900 i 3, 4 eller opptil 5 etasjer preger stadig bybildet i eldre deler av Oslo. I denne perioden økte folketallet fra 50 000 til nær 250 000, og leiegården var bygningstypen som absorberte det meste av befolkningsveksten. Norsk Folkemuseum hadde lenge ønsket en typisk leiegård til friluftsmuseet som avslutning på «Langgaden» i «Gamlebyen», og som en mulighet til å formidle boligkultur fra nyere tid. Allerede i 1989 inngikk leiegården i museets utviklingsplan, og i generalplanen fra 1993 ble en idealtypisk leiegård tegnet inn. Illustrasjonen var omtrent identisk med Wessels gate 15, bortsett fra at portrommet var tegnet på motsatt side av hjørnet. Økonomien i et slikt prosjekt virket imidlertid urealistisk, siden byggekostnadene alene ville bli langt større enn for et tilsvarende moderne nybygg. Det ville også bli vanskelig å finne en gård som var ubebodd, rivningsklar og velbevart nok til å være interessant, men uten vernestatus.

I 1998 fikk museet uventet tilbud fra OBOS om å overta leiegården på Wessels gate 15, hvor bevaring på stedet var oppgitt på grunn av dårlige grunnforhold og store setninger. Den viste seg å være ideell for formålet – representativ for typen, fraflyttet og med det meste av opprinnelige detaljer i behold. OBOS stilte midler til rådighet for innledende dokumentasjon og demontering og sørget for at kontraktfestet rivning ble utsatt. I 1999 fikk museet tilsagn om ytterligere ti millioner kroner, nok til å gå løs på den største flyttesjau i sin historie.

Flytting og gjenreisning ble gjennomført på rekordtid og så langt det var mulig prosessuelt autentisk ved gjenbruk av alle flyttbare deler, supplert med nye bygningsdeler utført med materialer og metoder som de opprinnelige. Vinduer, dører, trapper, rekkverk, listverk og synlig panel kunne for det meste repareres for gjenbruk. Veggene ble murt med ny stein, men med kalkpuss og detaljering som opprinnelig. Byggingen kom i gang i mars 2000 og råbygget sto ferdig i 2001. Det neste tiåret ble brukt til å innrede leiligheter som skulle vise typiske boliger fra hele gårdens levetid, fra ulike sosiale lag og med husstander av ulik sammensetning, supplert med utstillinger som belyser gårdens egen historie på bakgrunn av by- og bolighistorie. Noen leiligheter er rekonstruksjoner av boliger som faktisk har eksistert i denne eller andre gårder, mens andre er konstruerte boligmiljøer som kunne ha vært å finne i gården.

Etter ti års arbeid med forskning og innredning inneholder Wessels gate 15 disse leilighetene:

  • «Et dukkehjem – 1879» – konstruert etter sceneanvisningene i Henrik Ibsens skuespill.
  • «Ein norsk heim i ei ny tid – 1905» – hjemmet til et lærerpar, innflyttere fra landet, tilhengere av landsmål, Venstre, unionsoppløsningen i 1905 og moderne hjeminnredning.
  • «Slik vil vi bo – 1935» – en kulturradikal kvinnes moderne bolig med funksjonalistisk innredning.
  • «Vaskekonen Gunda Eriksens hjem – 1950» – den virkelige Gunda Eriksens komplette bohave, innsamlet i 1957 fra hennes hjem med samme boligareal i Holmengata 5 i Oslo.
  • «Teak, TV og tenåringer – 1965» – etterkrigstidens hjem preget av økende velstand, nye tekniske forbruksvarer og ungdomskultur.
  • «Bonytthjemmet – 1979» – rekonstruksjon av hjemmet til et arkitektpar som bodde i gården, slik det ble presentert i tidsskriftet Bonytt i 1979, rekonstruert i samarbeid med arkitektparet.
  • «Alvhilds hybel – 1982» – en studenthybel, rekonstruert etter minne.
  • «Et pakistansk hjem i Norge – 2002» – en leilighet innredet med hjelp fra en norsk-pakistansk familie i Oslo.

Utstillinger:

  • Bo i byen: En utstilling om bygården og menneskene som bodde der
  • Hjemmets teknologi: Den tekniske utviklingen i hjemmet fra 1865 til 1999
  • Maler'n: En utstilling om malere og malerfaget

Kulturminne

[rediger | rediger kilde]

Wessels gate 15 er et kulturminne og har nummer 137518 i Riksantikvarens kulturminnebase.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]