Hopp til innhold

Weymouthfuru

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Weymouthfuru
Weymouthfuru i Minnesota
Nomenklatur
Pinus strobus
L.
Populærnavn
weymouthfuru[1]
Klassifikasjon
Rikeplanter
Divisjonkarplanter
Klassenakenfrøede planter
Ordenbartrær
Familiefurufamilien
Slektfuru
Miljøvern
Fremmedartslista:[2]
Svært høy risikoHøy risikoPotensielt høy risikoLav risikoIngen kjent risikoIkke vurdert

HI — Høy risiko 2023

Økologi
Habitat: skog
Utbredelse:

Weymouthfuru (Pinus strobus) er en nordamerikansk art i furuslekten innenfor furufamilien.

Beskrivelse

[rediger | rediger kilde]

Trærne blir 30–67 m høye med en stammediameter på 100–180 cm. Kronen er smalt kjegleformet. Barken er gråbrun med dype furer. Skuddene er grønnbrune med tynn behåring. Modne nåler sitter 5 sammen og er 6–10 cm lange. De er myke og vridde, og de er enten blågrønne eller blekt grågrønne. Konglene er hengende på skaft og 8–20 cm lange. De er blekbrune og kan være litt bøyde.[3][4][5]

Utbredelse

[rediger | rediger kilde]

Weymouthfuru vokser nordover til Saint-Pierre og Miquelon, Newfoundland, Anticosti og Gaspéhalvøya i Québec, vestover til sentrale og vestlige Ontario og lengst sørøst i Manitoba og sørover til sørøstlige Minnesota, nordøstlige Iowa, nordlige Illinois, Ohio, Pennsylvania og New Jersey. I Appalachene strekker utbredelsen seg videre sørover til nordlige Georgia og nordvestlige Sør-Carolina. Spredte bestander finnes i vestlige Kentucky, vestlige Tennessee og Delaware.[6]

En lignende furu fra fjellene i sørlige Mexico og Guatemala ble tidligere regnet som en varietet, men har nå status som en egen art, Pinus chiapensis.[5]

Weymouthfuru danner skog sammen med trær som banksfuru, balsamedelgran, papirbjørk, gråbjørk, rødlønn, kanadahemlokk, gulbjørk, sukkerlønn, amerikabøk, svartlind, rødgran, tuja, svartask, kvitalm, kviteik og tulipantre. Den kan også vokse sammen med sukkerbjørk, Populus grandidentata, amerikaosp, romhegg, fargeeik og hickory.[6]

I undervegetasjonen finnes blant annet bærlyng, krypberglyng, diervilla, Comptonia peregrina, einstape, myskebregne, kråkefot, gjøksyre, kryparalia og kornell.[6]

Av fugler som eter frøene, kan nevnes kanadasevjespett, amerikameis, hvitbrystspettmeis, furuparula, konglebit og grankorsnebb. Pattedyr som beiter på frø, bark og nåler omfatter amerikansk bever, snøskohare, bomullshalekaniner, trepiggsvin, amerikansk rødekorn, østamerikansk gråekorn, mus og hvithalehjort.[6]

Før europeernes ankomst fantes det enorme skoger med weymouthfuru med et antatt volum på 3,4 milliarder kubikkmeter. Det meste av disse skogene var hugget på slutten av 1800-tallet. Treslaget blir plantet i tømmerplantasjer, som prydtre og for å dekke til nedlagte dagbrudd. Det blir også brukt som juletre.[6]

Weymoutfuru er provinstre i Ontario og delstatstre i Maine og Michigan.[5]

Arten er sjelden plantet i Norge. Den er mellomvert for den parasittiske soppen solbærfiltrust, og planting har i perioder vært forbudt. Den effektive frøspredningen gjør likevel at den er forvillet ganske mange steder nordover til Trondheim. I Fremmedartslista 2023 er weymouthfuru kategorisert som høy risiko på grunn av stort invasjonspotensial og liten økologisk effekt.[2]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Artsdatabankens artsopplysninger»Åpent tilgjengelig. Artsdatabanken. 12. april 2023. Besøkt 12. april 2023. 
  2. ^ a b Hegre H, Solstad H, Alm T, Fløistad IS, Pedersen O, Schei FH, Vandvik V, Vollering J, Westergaard KB og Skarpaas O (11. august 2023). «Karplanter. Vurdering av økologisk risiko for weymouthfuru Pinus strobus som HI for Fastlands-Norge med havområder»Åpent tilgjengelig. Fremmedartslista 2023. Artsdatabanken. Besøkt 15. september 2023. 
  3. ^ A. Mitchell, oversatt av I. Gjærevoll (1977). Trær i skog og hage. Tiden. s. 157–158. ISBN 82-10-01282-7. 
  4. ^ «Pinus strobus». Flora of North America. Besøkt 19. november 2019. 
  5. ^ a b c «Pinus strobus». The Gymnosperm Database. Besøkt 19. november 2019. 
  6. ^ a b c d e G.W. Wendel og H.C. Smith. «Eastern White Pine». Silvics of North America. Besøkt 19. november 2019. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Kongler og bar