Øst-Preussen var opprinnelig bebodd av et baltisk folk, hovedsakelig jegere og kvegdriftsbønder, som frem til middelalderen opptok hele området mellom nedre Wisła og nedre Nemunas. De var språklig og kulturelt beslektet med litauerne og latvierne: det eldste baltiske språkminnesmerke overhodet er en tysk-prøyssisk ordbok fra ca. 1300. I årene 1233–1283 ble de prøyssiske stammene underkuet av Den tyske orden, og deretter langsomt germanisert.
Etter krig mellom Polen og Ordensstaten ble ved freden i Toruń i 1466 området delt i det «kongelige Preussen» (området rundt Danzig (Gdańsk), Malbork og Elbląg), som ble direkte innlemmet i Polen, og «Ordens-Preussen» som polsk len. Etter en ny krig ble i 1521 «Ordens-Preussen» sekularisert, og stormesteren Albrecht von Hohenzollern fikk det nye «Fyrste-Preussen» som arvelig len av den polske kongen. Fredrik Vilhelm, «den store kurfyrste», oppnådde i 1657 å få den polske kongen til å anerkjenne hans suverenitet i «Fyrste-Preussen», og i 1701 lot hertugen av Brandenburg, Fredrik 3, seg krone i Königsberg som König in Preussen (Fredrik 1). Området inngikk deretter som «Øst-Preussen» inn i kongeriket Preussen.
Ved Potsdam-avtalen etter andre verdenskrig ble Øst-Preussen delt mellom Polen (den sørlige del) og Sovjetunionen (nå Russland), som fikk den nordlige del med Königsberg, som fikk navnet Kaliningrad.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.