Anton Martin Schweigaard

Som student ble Schweigaard midtpunktet i en krets av unge intellektuelle, etter hvert kjent som Intelligenskretsen. De mest kjente av de andre medlemmene var Christian Birch-Reichenwald, Johan Sebastian Welhaven, P. A. Munch og Frederik Stang. Kretsen, som oppstod da de nevnte sammen med et førtitall andre medlemmer meldte seg ut av Studentersamfundet og startet en konkurrerende organisasjon, Det norske Studenterforbund, har gjort seg bemerket i norsk litteraturhistorie som motstandere av Henrik Wergeland. Enda viktigere er det antakelig at den representerte et ungdomsopprør innad i den norske embetsstanden. Den erobret det politiske hegemoniet i Norge i løpet av 1840-årene, og anført av Schweigaard og Stang kunne den i stor grad sette sine ideer ut i livet.

Allerede i begynnelsen av 1830-årene gjorde Schweigaard seg kraftig bemerket i den lille norske offentligheten. Han var fra 1832 med på å utgi Studenterforbundets tidsskrift Vidar og publiserte en rekke sylskarpt argumenterende artikler om flere ulike temaer. I en av dem som vakte mest oppsikt, tok han til orde for å innskrenke studiet av klassiske språk i skolen og prioritere naturfag isteden. I en annen artikkel gav han et pengeteoretisk begrunnet forslag til å løse flokene i det norske pengevesenet i 1830-årene. Da Schweigaard og hans krets i 1836 startet avisen Den Constitutionelle, fortsatte han å publisere lange, avhandlingspregede artikler der.

Stortinget gav i 1833 Schweigaard et stipend til utenlandsopphold, og han benyttet det til å oppsøke akademiske miljøer i Tyskland og Frankrike. Et resultat av oppholdet var et bitende polemisk oppgjør med tysk idealistisk filosofi og med spekulativ filosofi overhodet, publisert i et fransk tidsskrift i 1835. Et annet resultat var en nesten like polemisk artikkel om tysk rettsvitenskap, publisert i det danske Juridisk Tidsskrift i 1834. Her avviste han blankt alle naturrettslige ideer. Da Schweigaard i 1835 fikk sin stilling ved universitetet, hadde han med andre ord markert tydelige posisjoner på flere akademiske felter. Han tok til orde for en hardhendt empirisk orientering i vitenskapen og en nyttepreget tilnærming – til vanlig kalt utilitarisme – til retten.

Gjennom sine mange artikler i Vidar og Den Constitutionelle lanserte Schweigaard også et bredt program for modernisering og utvikling av den norske nasjonen, et program med kulturelt, økonomisk og sosialt innhold. Den unge Schweigaard var grunnleggende utviklingsoptimistisk og forestilte seg at menneskeheten var på vei mot større fremskritt, gjennom at menneskene ville bli mer opplyste og tilegne seg mer og mer vitenskapelig innsikt. Spesielt var innsikt i naturvitenskapen viktig. Dette var et felles anliggende for hele menneskeheten, og man kan trygt kalle perspektivet kosmopolitisk. Optimismen hadde et sosialt tilsnitt; ved hjelp av «Menneskeaandens stedse tiltagende Indsigt i og Herredømme over Naturens Kræfter» ville også de dårligst stilte i samfunnet få bedre livsbetingelser.

For Schweigaard og hans meningsfeller i Intelligenskretsen var det ingen konflikt mellom denne kosmopolitismen og det sant nasjonale: Den nasjonale kulturen måtte utvikle seg ved å ta opp i seg internasjonale strømninger. Dessuten måtte utviklingen av den norske nasjonen komme til uttrykk i en samfunnsmessig modernisering. Det norske samfunnet måtte bygges opp gjennom «reformatoriske Paavirkninger» og «Forbedringer». Med utgangspunkt i et slikt program polemiserte den unge Schweigaard både mot Henrik Wergeland og hans meningsfeller og mot det etablerte embetsmannsstyret i Norge. Argumentasjonen var at de første ikke skjønte at Norge måtte åpne seg mot omverdenen, mens de andre var for passive i sin styring av den norske staten.

Samtidig markerte Schweigaard seg som tilhenger av økonomiske liberalistiske ideer. I en artikkelserie fra 1836, Indførselstolden og dens Historie, argumenterte han for frihandel med utlandet.

Schweigaards ideer kan lett sees som del av et alminnelig internasjonalt tankegods i tiden. Han var sterkt preget av den liberalistiske ideologiens forestillinger om fremskrittsoptimisme og fornuftens seier, om den private eiendomsrett, åndsfrihet, rettssikkerhet og andre individuelle rettigheter. I norsk sammenheng kunne han bygge på en hjemlig ideologisk og politisk tradisjon: det opplyste eneveldet i Danmark-Norge etter 1784. En betydelig forskjell er naturligvis at Schweigaard hele sitt liv var tilhenger av den konstitusjonelle forfatningen (Grunnloven) som var innført i 1814. Men den hjemlige tradisjonen er likevel viktig for å forstå de autoritære, statsvennlige innslagene i Schweigaards tankeliv og politikk.

Som universitetslærer nøyde Schweigaard seg med å publisere lærebøker, som preget norsk rettsvitenskapelig tenkning og rettspraksis lenge etter hans død. I den grad han fortsatte å være teoretisk orientert og nyskapende, kom det til uttrykk i hans forelesninger. Det finnes flere studentreferater av disse. En sosialøkonomisk forelesning fra 1847 er nedskrevet etter diktat. Den er mer kjent og innflytelsesrik enn de andre, blant annet fordi den er blitt trykt i ettertid. I denne forelesningen avgrenset Schweigaard seg fra ekstreme former for økonomisk liberalisme. Han tok til orde for at staten hadde en viktig og nødvendig rolle å spille i det økonomiske liv, spesielt i lite utviklede land som Norge. Forelesningen fra 1847 er også viktig fordi den demonstrerer hvor nær sammenhengen kunne være mellom vitenskapsmannen Schweigaard og politikeren Schweigaard.

I nyere forskning har oppmerksomheten særlig vært konsentrert om Schweigaard som nasjonsbygger og modernisator. Et interessant felt er hans syn på statens rolle i den samfunnsmessige moderniseringen. Schweigaard var økonomisk liberalist, men han var ikke tilhenger av en ekstrem laissez-faire-ideologi, av ideer om at staten måtte bygges ned til en «minimumsstat». Det sentrale punkt i hans økonomiske liberalisme var frihandel med utlandet. På dette punkt fløt hans moderniseringsstrategi sammen med den liberalistiske tenkemåten: Et hovedanliggende var å trumfe igjennom frihandel, og i forbindelse med dette å styrke og utvikle skipsfarten. Frihandel og en utbygd skipsfart skulle være motoren i det økonomiske oppsvinget i Norge. Samtidig skulle staten engasjere seg i å bygge ut kommunikasjoner, fjerne økonomiske privilegier og andre hindringer for et integrert innenlandsmarked, rasjonalisere bank- og pengevesenet, effektivisere jordbruket og modernisere utdannelsen. Schweigaard stod i spissen for denne moderniseringsstrategien i hele sin tid som stortingspolitiker.

Økonomiske reguleringer innad i Norge var i det store og hele blitt stående i årene etter 1814. Men mot slutten av 1830-årene gjorde Stortinget de første forsøkene på å bygge ned og avskaffe slike reguleringer, med en lov av 1839 om avvikling av håndverkerlaugenes privilegier. Fra 1840-årene ble avreguleringen gjennomført mer systematisk, med Schweigaard som den ledende kraft: Innenlandshandelen ble frigitt gjennom lover av 1842 og 1866, håndverkerprivilegiene ble helt avskaffet i en lov av 1866, og de såkalte sagbruksprivilegiene ble fjernet i 1854. Samtidig ble vernetoll mot utlandet satt betydelig ned eller fjernet, og staten tok initiativ til å bygge ut veier, kanaler, broer og telegraflinjer. I 1854 ble den første jernbanen i Norge, Hovedbanen mellom Christiania og Eidsvoll, åpnet.

Denne moderniseringspolitikken var usedvanlig vellykket, i det minste på kort sikt, og bidrog til et voldsomt økonomisk oppsving i Norge mellom 1840 og 1870. På Stortinget var Schweigaard nødt til å ta hensyn til en majoritet av bonderepresentanter. Det var nødvendig med både samarbeidsevner og taktisk kløkt for å få tilstrekkelig mange bonderepresentanter med på nedsettelse av toll og bevilgninger til kommunikasjoner. Men ideologisk var også bøndene preget av den økonomiske liberalismens tenkemåte, og jevnt over var bøndene positive til å fjerne innenlandske økonomiske privilegier og stengsler. Schweigaards pragmatiske syn på statens rolle, og de autoritære trekkene i hans ideologiske holdning, kom for øvrig til uttrykk ved at han var en iherdig talsmann for alkoholforbud i Norge.

Rent maktpolitisk var Schweigaard hele tiden tilhenger av et elitestyre, innenfor de konstitusjonelle rammene som Grunnloven foreskrev. Han la vekt på maktfordelingsaspektet i Grunnloven, og han motsatte seg alle forsøk på å reformere det politiske systemet i demokratisk retning. Da Europa ble rystet av samfunnsomstyrtende krefter under februarrevolusjonen i 1848, og man så tegn til slike krefter i Norge også, gjorde Schweigaard det klart at de om nødvendig måtte møtes med «Bly og Jern». Mot slutten av sin politiske karriere, på Stortinget i 1868–1869, måtte Schweigaard konstatere at en aggressiv opposisjon, anført av den radikale intellektuelle Johan Sverdrup, så ut til å true embetsregimets etablerte herredømme.

• Om Nødvendigheden af at indskrænke Sprogstudiets Omfang i den lærde Undervisning, i Vidar 1832, s. 1–5 og 9–12
• Fortsatte Betragtninger over Bankens uforanderlige Vexlingsforhold, i Vidar 1833, s. 57–60, 65–72 og 82–87
• Betragtninger over Retsvidenskabens nærværende Tilstand i Tydskland, i Juridisk Tidsskrift (København) 1834, s. 292–340
• De la philosophie allemande, i La France Littéraire (Paris) 1835, s. 49–106
• Indførselstolden og dens Historie, i Den Constitutionelle nr. 97–101/1836
• Norges Statistik. Første Halvdel, 1840
• Den norske Handelsret, 1841
• Den norske administrative Ret, 1842
• Commentar over den Norske Criminallov, 2 bind, 1844–46 (3. utg. 1882–1883)
• Den norske Proces, 3 bind, 1849–1858
• Anton Martin Schweigaards Barndom og Ungdom 1808–1835. Breve og Erindringer, utgitt av L.M.B. Aubert, 1883
• Ungdomsarbeider, utgitt av O. Jæger og F. Stang, 1904