Bruker:Cocu/Kladd

Månen
Fullmåne sett fra jordens nordlige halvkule
Baneparametre
Periapsis		362 570 km
Apoapsis		405 410 km
Store halvakse		384 399 km 0,003 AE
Eksentrisitet		0,0549[L 1]
Omløpstid		27,321582 jorddøgn[L 1]
Synodisk periode		29,530589 døgn 0,0809 juliansk år
Gjennomsnittsfart		1,022 km/s
Inklinasjon		5,145°[a]
Knutelengde		Tilbakegang på et omløp per 18.6 år °
Perihelargument		Et omløp frem per 8.85 år °
Moderplanet		Jorden
Fysiske egenskaper
Gjennomsnittlig radius		1 737,1 km[L 1][1] 0,273 × jordens
Radius ved ekvator		1 738,14 km[1] 0,273 × jordens
Polradius		1735.97 km[1] 0,273 × jordens
Omkrets		10 921 km[b]
Flattrykthet		0,00125
Overflatens areal		37 930 000 km² 0,074 × jordens
Volum		21 958 000 000 km³ 0,02 × jordens
Masse		73 477 000 000 000 000 000 000 kg[L 1] 0,012 × jordens
Middeltetthet		3,3464 g/cm³[L 1]
Gravitasjon ved ekvator		1,622 m/s² 0,166 g
Unnslipningshastighet		2,38 km/s
Siderisk rotasjonsperiode		27,321582 døgn[c] 655,718 timer
Rotasjon		4.627
Aksehelning		1,5424°[d]
Overflaterefleksjon		0.136[L 3]
Overflatetemperatur min snitt max ekvator 100 K 220 K 390 K 85°N[L 4] 70 K 130 K 230 K
Tilsynelatende størrelsesklasse		−2.5–−12.9 [e] −12.74 (gjennomsnittlig fullmåne)[1]
Vinkeldiameter		29.3′–34.1′[1][f]
Atmosfæriske egenskaper[L 5][g]
Atmosfærisk trykk		10−7–10−10 pascal
Sammensetning		Ar, He, Na, K, H, Rn

Månen er den eneste naturlige satellitten i bane rundt jorden,^{[h][L 6]} og den femte største satellitten i solsystemet. Sett i forhold til størrelsen på primæregemet, er månen den største naturlige satellitten tilhørende en planet i solsystemet med en diameter som tilsvarer en fjerdedel av jordens, men bare 1/81 av massen.^[i] Månen er den nest mest kompakte satellitten etter Io, en av Jupiters måner. Den er i en bundet rotasjon med jorden – det vil si at den alltid har den samme siden vendt mot jorden, markert av et mørkt vulkansk hav som fyller området mellom de lyse antikke høylandene og de fremtredende nedslagskraterene.

Månen er det lyseste objektet på himmelen etter solen, selv om overflaten faktisk er svært mørk med en refleksjon tilsvarende kull. Prominensen på himmelen og de regelmessige fasesyklusene har siden antikkens tid gjort månen til en viktig kulturell innflytelse på språk, kalendere, kunst og mytologi. Månens gravitasjonelle påvirkning fører til tidevann og minuttforlengelsen av dagen. Månens nåværende baneavstand – som er ca. tretti ganger diameteren til jorden – gjør at den på himmelen ser ut til å ha nesten samme størrelse som solen. Dette gjør det mulig at månen dekker nesten hele solen under fullstendige solformørkelser.

Månen er det eneste himmellegemet annet enn jorden som mennesker har satt sin fot på. Det sovjetiske Luna-programmet var det første til å nå månen med et ubemannet romfartøy i 1959. NASA er de eneste til dags dato med bemannede ferder til månen. De begynte med Apollo 8 i 1968 etterfulgt av seks bemannede månelandinger mellom 1969 og 1972 – der Apollo 11 var den første. Disse ferdene returnerte over 380 kg månestein som har blitt brukt til å utvikle en geologisk forståelse av månens opprinnelse, dannelsen av den indre strukturen og forhistorien. Det antas at månen ble dannet for ca. 4,5 milliarder år siden. En av teoriene for hvordan den ble dannet er et gigantisk nedslag som involverte jorden. Det ble imidlertid stilt spørsmål ved denne teorien i 2012 etter nye analyser av prøver fra Apollo-programmet.^[2]

Etter Apollo 17-oppdraget i 1972 har månen bare blitt besøkt av ubemannede romfartøyer, deriblant den siste sovjetiske Lunokhod-roveren. Siden 2004 har både Japan, Kina, India, USA og Den europeiske romfartsorganisasjon sendt banesonder til månen. Disse sondene har bidratt til å bekrefte oppdagelsen av vannis i kratere ved polene som er i permanent skygge og er bundet til regolitten på månen. Fremtidige bemannede ekspedisjoner er under planlegging, både med støtte fra myndigheter og det private. I henhold til traktaten for det ytre rom forblir månen fri for alle nasjoner å utforske for fredelige formål.

Flere mekanismer har blitt foreslått å ha ført til dannelsen av månen for 4,527 ± 0,010 milliarder år siden,^[j] omtrent 30–50 millioner år etter solsystemets opprinnelse.^{[L 7]} Disse inkluderer fisjonen av månen fra jordens skorpe gjennom sentrifugalkraft,^{[L 8]} som ville kreve et for stort opprinnelig spinn for jorden,^{[L 9]} den gravitasjonelle innfangingen av en pre-formet måne,^{[L 10]} som ville kreve en utvidet atmosfære for jorden som ville være umulig for å spre energien til den passerende månen,^{[L 9]} og dannelsen av jorden og månen samtidig i den opprinnelige akkresjonsskiven, noe som ikke forklarer uttømmingen av metallisk jern i månen.^{[L 9]} Disse hypotesene kan heller ikke gjøre rede for det høye drivmomentet til jorden-månen-systemet.^{[L 11]}

Den rådende hypotesen i dag er at jorden-månen-systemet ble dannet som et resultat av et gigantisk nedslag: et legeme på størrelse med Mars treffer den nylig dannede protojorden, materialer blir blåst ut i bane rundt den og disse blir akkrert til å danne månen.^[3] Gigantiske nedslag antas æ ha vært vanlig i det tidlige solsystemet. Datasimuleringer som modellerer et gigantisk nedslag er konsistent med målinger av drivmomentet til jorden-månen-systemet og den lille størrelsen på månekjernen; de viser også at det meste av månen kom fra nedslagsobjektet og ikke fra protojorden.^{[L 12]} Nyere tester antyder at mer av månen kom fra jorden og ikke nedslagsobjektet.^{[4][5][L 13]}

Meteoritter viser at andre objekter i det indre solsystemet – slik som Mars og Vesta – har svært ulike isotopiske sammensetninger av oksygen og wolfram sammenlignet med jorden, mens jorden og månen har nesten identiske isotopiske sammensetninger. Senere nedslag som blandet de fordampede materialene mellom den dannende jorden og månen kan ha utlignet de isotopiske sammensetningene,^{[L 14]} selv om dette er debattert.^{[L 15]}

Den store mengden energi som ble frigjordt i det gigantiske nedslaget og de etterfølgende reaksjonene av materialer i jordens bane ville ha smeltet det ytre skallet på jorden og dannet et magmahav.^{[L 16][L 17]} Den nylig dannede månen ville også hatt sitt eget magmahav; estimater for dybden varierer mellom 500 km og hele radiusen av månen.^{[L 16]}

En analyse av titaniumisotoper i prøver fra Apollo i 2012 viste at månen har den samme sammensetningen som jorden, noe som stemmer dårlig med nedslagshypotesen som dannelse.^[2]

Månen er et differensiert legeme. Det vil si at den har en geokjemisk adskilt skorpe, mantel og kjerne. Månen har en fast, jernrik indre kjerne med en radius på 240 km og en flytende ytre kjerne primært bestående av flytende jern med en radius på drøye 300 km. Rundt kjernen ligger et delvis smeltet grensesjikt med en radius på ca. 500 km.^[6] Denne strukturen antas å ha utviklet seg gjennom fraksjonskrystallisering av et globalt magmahav kort tid etter månens dannelse for 4,5 milliarder år siden.^{[L 19]}

Krystalliseringen av dette magmahavet ville ha dannet en mafisk mantel fra fellingsreaksjonen og synkingen av mineralene olivin, klinopyroksen og ortopyroksen; etter at ca. tre fjerdedeler av magmahavet hadde krystallisert seg, kunne plagioklase mineraler dannes og flyte på skorpen på toppen.^{[L 20]} De siste væskene som ville ha blitt krystallisert ville til slutt ha blitt inneklemt mellom skorpen og mantelen, med en stor overflod av ukompatible og varmeproduserende grunnstoffer.^{[L 1]} I samsvar med dette viser geokjemiske kartlegginger fra baner at overflaten hovedsakelig er anortositt.^{[L 5]} Prøver av månestein fra lavastrømmer på overflaten bekrefter at mantelen har en mafisk sammensetning, som er mer jernrik enn jordens.^{[L 1]} Geofysiske teknikker tyder på at skorpen i gjennomsnitt er ca. ~50 km tykk.^{[L 1]}

Månen er den nest mest kompakte satellitten i solsystemet etter Io.^{[L 21]} Den indre kjernen til månen er imidlertid liten, med en radius på ca. 350 km eller mindre;^{[L 1]} dette er bare ~20 % av månens størrelse. Sammensetningen er ikke godt bundet, men den består sannsynligvis av metallisk jern legert med en ligen mengde svovel og nikkel. Analyser av månens tidsvariable rotasjon indikerer at den i det minste er delvis smeltet.^{[L 22]}

Månens framside

Månens bakside. Merk mangelen på mørke hav.^[7]

Månens topografi har blitt målt med lasaraltimetri og stereobildeanalyser.^{[L 23]} Den mest synlige topografiske formasjonen er det gigantiske Sydpol-Aitkenbassenget på månens bakside. Dette er ca. 2 240 km i diameter, det største krateret på månen og det største kjente krateret i solsystemet.^{[L 24][L 25]} Med en dybde på 13 km er bunnen av bassenget også det laveste punktet på månens overflate.^{[L 24][8]}

De høyeste nivåene finnes like nordøst for bassenget, og det har blitt foreslått at dette området kan ha blitt fortykket av det skrå nedslaget som dannet bassenget.^{[L 26]} Andre store nedslagsbasseng, slik som Imbrium, Serenitatis, Crisium, Smythii og Orientale, har også regionale lave høyder og forhøyede kanter.^{[L 24]} Månens bakside er i gjennomsnitt ca. 1,9 km høyere enn månens forside.^{[L 1]}

De mørke og relativt formasjonsløse måneslettene som tydelig kan ses med det blotte øye kalles maria (latin for «hav», entall mare), siden antikkens astronomer antok at de var fyllt med vann.^{[L 27]} Disse er nå kjent å være store bassenger med gammel, stivnet basaltisk lava. Selv om den er lik terrestriske basalter, har havbasaltet en mye høyere forekomst av jern og mangler fullstendig i mineraler påvirket av vann.^{[9][L 28]} Hoveddelen av denne lavaen ble skutt ut eller strømmet ned i forsenkningene forbundet med nedslagsbasseng. Flere geologiske provinser som inneholder skjoldvulkaner og vulkanske kupler finnes innenfor månehavene på forsiden.^{[L 29]}

Havområdene finnes nesten utelukkende på forsiden av månen, hvor de dekker 31 % av overflaten.^[10] Til sammenligning finnes det bare noen få flekkede områder på baksiden, som dekker ca. 2 % av overflaten.^{[L 30]} Dette antas å komme av en konsentrasjon av varmeproduserende grunnstoffer under forsidens skorpe, observert på geokjemiske kart fra Lunar Prospector's gammastrålingsspektrometer. Dette kan ha gjort at den underliggende mantelen ble varmet opp, delvis smeltet, og at den steg oppover før den sprutet opp av overflaten.^{[L 20][L 31][11]} Det meste av månens havbasalter sprutet opp under den Imbrianske perioden, for 3,0–3,5 milliarder år siden, selv om noe radiometriske daterte prøver er så gamle som 4,2 milliarder år.^{[L 32]} De yngste utbruddene synes å være bare 1,2 milliarder år gamle.^{[L 33]}

Regionene med lysere farge kalles terrae, eller mer vanlig høyland siden de er høyere enn de fleste havområdene. Dannelsen av disse områdene har blitt radiometrikalsk datert til 4,4 milliarder år siden, og de kan representere plagioklase kumulater fra månens magmahav.^{[L 32][L 33]} I motsetning til på jorden antas det at ingen store månefjell har blitt dannet som følge av tektoniske hendelser.^[12]

Den andre store geologiske prosessen som har påvirket månens overflate er nedslag,^{[L 34]} med påfølgende kratere som oppstod etter at asteroider og kometer traff overflaten. På siden som vender mot jorden, er det alene estimert å være omtrent 300 000 kratere med en diameter større enn 1 km.^[13] Noen av disse er oppkalt etter forskere, vitenskapsmenn, kunstnere og oppdagere.^[14]

Månens geologiske tidsskala baseres på de mest prominente nedslagshendelsene, inkludert Nectaris, Imbrium og Orientale – strukturer kjennetegnet ved flere ringer og forhøyd materiale, typisk hundrevis til tusenvis av kilometer i diameter og forbundet med et bredt dekke av utkastet materiale som danner en regional stratigrafisk horisont.^{[L 35]} Mangelen på en atmosfære, vær og nyere geologiske prosesser betyr at mange av disse kraterene er godt bevart.

Flytende vann kan ikke vedvare på måneoverflaten. Når det blir utsatt for solstråling brytes det raskt gjennom en prosess kjent som fotolyse før det forsvinner ut i verdensrommet. Siden 1960-tallet har imidlertid forskere hypotisert at vann kan deponeres fra kometer som slår ned på månen, eller muligens fra reaksjonen mellom oksygenrike månestein og hydrogen fra solvinden som etterlater spor av vann. Dette kan muligens overleve i kalde, permanente skyggekratere ved en av månens poler.^{[L 36][L 37]} Datasimuleringer antyder at opp mot 14 000 km² av overflaten kan være i permanent skygge.^[15] Tilstedeværelsen av brukbare mengder vann er en viktig faktor hvis bosetting på månen skal kunne gjennomføres på en økonomisk effektiv måte. Alternativet med å frakte vann fra jorden vil være uoverkommelig dyrt.^{[L 38]}

Månens gravitasjonsfelt har blitt målt gjennom sporing av Dopplerforskyvningen til radiosignaler sendt ut av romsonder i bane. De viktigste gravitetsformasjonene er massekonsentrasjoner, store positive gravitetsanomalier forbundet med noen av de store nedslagsbassengene, delvis forårsaket av de komapkte basalte lavastrømmene som fyller disse bassengene.^{[L 39]} Disse anomaliene påvirker sterkt banen til romsonder i bane rundt månen.

Månen har en atmosfære som er så tynn at det nesten regnes for å være vakuum. Den totale massen er mindre enn 10 metriske tonn.^[16] Overflatetrykket til denne lille massen er ca. 3×10^-15 atm (0,3 nPa), men varierer noe i løpet av en månedag.

Solformørkelsen i 1999

Månen passerer foran solen sett fra STEREO-B-romsonden.^[17]

Fra jorden fremstår solen og månen omtrent på samme størrelse. Fra en satellitt i en jordbane kan månen fremstå som mindre enn solen.

Formørkelser kan bare oppstår når solen, jorden og månen alle ligger på en rett linje – kalt «syzygy». Solformørkelser oppstår ved nymåne, når månen befinner seg mellom solen og jorden. I motsetning oppstår måneformørkelser ved fullmåner, når jorden ligger mellom solen og månen. Den tilsynelatende størrelsen på månen er omtrent den samme som solen, der begge ses fra nær en halv grads bredde. Solen er mye større enn månen, men den store avstandsforskjellen gjør at den mye mindre månen tilsynelatende ser omtrent like stor ut på himmelen sett fra jorden. Også variasjonene i tilsyenelatende størrelse på grunn av ikke-sirkulære baner er nesten de samme, selv om de oppstår i noe ulike sykluser.

I mange år har månen blitt anerkjent som et utmerket sted for teleskoper.^[18] Den ligger relativt nær, seeing er ikke noen bekymring, visse kratere nær polene er permanent mørke og kalde og dermed spesielt nyttige for infrarøde teleskoper, og radioteleskoper på baksiden kunne være beskyttet fra radiostøyen fra jorden.^[19] Månejorden kan, selv om den er et potensielt problem for alle bevegelige deler på teleskopene, blandes med karbonnanorør og epoxyer i konstruksjonen av speil opp mot 50 m i diameter.^[20] Et senit-teleskop kan konstrueres billig ved bruk av ionevæske.^[21]

Selv om Luna-landere spredte sovjetiske vimpler på månen, og amerikanske flagg symbolsk ble planeten på månen ved landingsstedene av Apollo-astronautene, hevder ingen land noe eierskap over noen deler av månens overflate.^[22] Russland og USA er parter i romtraktaten^[23] som definerer månen og det ytre rom som «provinsen for allmennheten».^[22] Denne traktaten begrenser bruken av månen til fredelige formål, og forbyr eksplisitt militærinstallasjoner og masseødeleggelsesvåpen.^[24] Månetraktaten i 1979 ble opprettet for å begrense utnyttelsen av månens ressurser av en enkelt nasjon, men den har ikke blitt undertegnet av noen av de romfarende nasjonene.^[25] Flere enkeltpersoner har gjort krav på månen, enten i sin helhet eller deler av den, men ingen av disse anses troverdige.^[26][27][28]

Mal:Refstart

• Binder, A.B. (1974). «On the origin of the Moon by rotational fission». The Moon (engelsk). 11 (2). Bibcode:1974Moon...11...53B. doi:10.1007/BF01877794. 
• Canup, R.; Asphaug, E. (2001). «Origin of the Moon in a giant impact near the end of the Earth's formation». Nature (engelsk). 412 (6848). Bibcode:2001Natur.412..708C. PMID 11507633. doi:10.1038/35089010. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Gillis, J.J.; Spudis, P.D. (1996). «The Composition and Geologic Setting of Lunar Far Side Maria». Lunar and Planetary Science (engelsk). 27. Bibcode:1996LPI....27..413G. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Head, L.W.J.W. (2003). «Lunar Gruithuisen and Mairan domes: Rheology and mode of emplacement». Journal of Geophysical Research (engelsk). 108 (E2). Bibcode:2003JGRE..108.5012W. doi:10.1029/2002JE001909. 
• Hiesinger, H.; Head, J.W.; Wolf, U.; Jaumanm, R.; Neukum, G. (2003). «Ages and stratigraphy of mare basalts in Oceanus Procellarum, Mare Numbium, Mare Cognitum, and Mare Insularum». J. Geophys. Res. (engelsk). 108 (E7). Bibcode:2003JGRE..108.5065H. doi:10.1029/2002JE001985. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Kleine, T.Palme, H.; Mezger, K.; Halliday, A.N. (2005). «Hf–W Chronometry of Lunar Metals and the Age and Early Differentiation of the Moon». Science (engelsk). 310 (5754). Bibcode:2005Sci...310.1671K. PMID 16308422. doi:10.1126/science.1118842. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lawrence, D.J.; Barraclough, B.L.; Binder, A.B.; Elphic, R.C.; Maurice, S.; Thomsen, D.R. (11. august 1998). «Global Elemental Maps of the Moon: The Lunar Prospector Gamma-Ray Spectrometer». Science (engelsk). 281 (5382). Bibcode:1998Sci...281.1484L. PMID 9727970. doi:10.1126/science.281.5382.1484. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Lucey, P; Korotev, Randy L. (2006). «Understanding the lunar surface and space-Moon interactions». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.2. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Margot, J.L.; Campbell, D.B.; Jurgens, R.F.; Slade, M.A. (4. juni 1999). «Topography of the Lunar Poles from Radar Interferometry: A Survey of Cold Trap Locations». Science (engelsk). 284 (5420). Bibcode:1999Sci...284.1658M. PMID 10356393. doi:10.1126/science.284.5420.1658. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Mitler, H.E. (1975). «Formation of an iron-poor moon by partial capture, or: Yet another exotic theory of lunar origin». Icarus (engelsk). 24 (2). Bibcode:1975Icar...24..256M. doi:10.1016/0019-1035(75)90102-5. 
• Morais, M.H.M.; Morbidelli, A. (2002). «The Population of Near-Earth Asteroids in Coorbital Motion with the Earth». Icarus (engelsk). 160 (1). Bibcode:2002Icar..160....1M. doi:10.1006/icar.2002.6937. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Matthews, Grant (2008). «Celestial body irradiance determination from an underfilled satellite radiometer: application to albedo and thermal emission measurements of the Moon using CERES». Applied Optics (engelsk). 47 (27). Bibcode:2008ApOpt..47.4981M. PMID 18806861. doi:10.1364/AO.47.004981. 
• Muller, P.; Sjogren, W. (1968). «Mascons: lunar mass concentrations». Science (engelsk). 161 (3842). Bibcode:1968Sci...161..680M. PMID 17801458. doi:10.1126/science.161.3842.680. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nemchin, A.; Timms, N.; Pidgeon, R.; Geisler, T.; Reddy, S.; Meyer, C. (2009). «Timing of crystallization of the lunar magma ocean constrained by the oldest zircon». Nature Geoscience (engelsk). 2 (2). Bibcode:2009NatGe...2..133N. doi:10.1038/ngeo417. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Nield, Ted (2009). «Moonwalk (summary of meeting at Meteoritical Society's 72nd Annual Meeting, Nancy, France)». Geoscientist (engelsk). 19. 
• Pahlevan, KavehStevenson, David J. (2007). «Equilibration in the aftermath of the lunar-forming giant impact». Earth and Planetary Science Letters (engelsk). 262 (3–4). Bibcode:2007E&PSL.262..438P. arXiv:1012.5323 . doi:10.1016/j.epsl.2007.07.055. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Papike, J.; Ryder, G.; Shearer, C. (1998). «Lunar Samples». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 36. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Pieters, C.M.; Tompkins, S.; Head, J.W.; Hess, P.C. (1997). «Mineralogy of the Mafic Anomaly in the South Pole‐Aitken Basin: Implications for excavation of the lunar mantle». Geophysical Research Letters (engelsk). 24 (15). Bibcode:1997GeoRL..24.1903P. doi:10.1029/97GL01718. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Schultz, P.H. (mars 1997). «Forming the south-pole Aitken basin – The extreme games». Conference Paper, 28th Annual Lunar and Planetary Science Conference (engelsk). 28. Bibcode:1997LPI....28.1259S. 
• Shearer, C. (2006). «Thermal and magmatic evolution of the Moon». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.4. 
• Spudis, Paul D.; Reisse, Robert A.; Gillis, Jeffrey J. (1994). «Ancient Multiring Basins on the Moon Revealed by Clementine Laser Altimetry». Science (engelsk). 266 (5192). Bibcode:1994Sci...266.1848S. PMID 17737079. doi:10.1126/science.266.5192.1848. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Spudis, Paul D.; Cook, A.; Robinson, M.; Bussey, B.; Fessler, B. (januar 1998). «Topography of the South Polar Region from Clementine Stereo Imaging». Workshop on New Views of the Moon: Integrated Remotely Sensed, Geophysical, and Sample Datasets (engelsk). Bibcode:1998nvmi.conf...69S. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Stevenson, D.J. (1987). «Origin of the moon–The collision hypothesis». Annual Review of Earth and Planetary Sciences (engelsk). 15 (1). Bibcode:1987AREPS..15..271S. doi:10.1146/annurev.ea.15.050187.001415. 
• Tonks, W. Brian; Melosh, H. Jay (1993). «Magma ocean formation due to giant impacts». Journal of Geophysical Research (engelsk). 98 (E3). Bibcode:1993JGR....98.5319T. doi:10.1029/92JE02726. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Touboul, M.; Kleine, T.; Bourdon, B.; Palme, H.; Wieler, R. (2007). «Late formation and prolonged differentiation of the Moon inferred from W isotopes in lunar metals». Nature (engelsk). 450 (7173). Bibcode:2007Natur.450.1206T. PMID 18097403. doi:10.1038/nature06428. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Vasavada, A.R.; Paige, D.A.; Wood, S.E. (1999). «Near-Surface Temperatures on Mercury and the Moon and the Stability of Polar Ice Deposits». Icarus (engelsk). 141 (2). Bibcode:1999Icar..141..179V. doi:10.1006/icar.1999.6175. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
• Ward, (1. august 1975). «Past Orientation of the Lunar Spin Axis». Science (engelsk). 189 (4200). Bibcode:1975Sci...189..377W. PMID 17840827. doi:10.1126/science.189.4200.377. 
• Warren, P.H. (1985). «The magma ocean concept and lunar evolution». Annual review of earth and planetary sciences. (engelsk). 13 (1). Bibcode:1985AREPS..13..201W. doi:10.1146/annurev.ea.13.050185.001221. 
• Wieczorek, M. (2006). «The constitution and structure of the lunar interior». Reviews in Mineralogy and Geochemistry (engelsk). 60 (1). doi:10.2138/rmg.2006.60.3. 
• Wilhelms, Don (1987). «Geologic History of the Moon» (PDF) (engelsk). 
• Williams, J.G.Turyshev, S.G.; Boggs, D.H.; Ratcliff, J.T. (2006). «Lunar laser ranging science: Gravitational physics and lunar interior and geodesy». Advances in Space Research (engelsk). 37 (1). Bibcode:2006AdSpR..37...67W. arXiv:gr-qc/0412049 . doi:10.1016/j.asr.2005.05.013. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)

Mal:Refslutt

Mal:Refstart

• Lang, Kenneth R. (2011). The Cambridge Guide to the Solar System (engelsk) (2 utg.). Cambridge University Press. 
• Melosh, H. J. (1989). Impact cratering: A geologic process (engelsk). Oxford Univ. Press. ISBN 978-0-19-504284-9. 
• Schubert, J. (2004). «Interior composition, structure, and dynamics of the Galilean satellites.». I Bagenal, F. Jupiter: The Planet, Satellites, and Magnetosphere (engelsk). Cambridge University Press. ISBN 978-0-521-81808-7. 
• Seedhouse, Erik (2009). Lunar Outpost: The Challenges of Establishing a Human Settlement on the Moon (engelsk). Germany: Springer Praxis. ISBN 978-0-387-09746-6. 
• Stroud, Rick (2009). The Book of the Moon (engelsk). Walken and Company. ISBN 978-0-8027-1734-4. 
• Taylor, Stuart Ross (1975). Lunar science: A post-Apollo view (engelsk). New York, Pergamon Press, Inc. 
• Varricchio, L. (2006). Inconstant Moon (engelsk). Xlibris Books. ISBN 978-1-59926-393-9. 
• Wlasuk, Peter (2000). Observing the Moon (engelsk). Springer. ISBN 978-1-85233-193-1. 

Mal:Refslutt

Mal:Commons5

Portal:Astronomi

• «Consolidated Lunar Atlas» (engelsk). Lunar and Planetary Institute. 
• «Gazetteer of Planetary Nomenclature» (engelsk). USGS. 
• «Clementine Lunar Image Browser» (engelsk). U.S. Navy. 15. oktober 2003. 
• Zoombare globuser i 3D:
  • «Google Moon» (engelsk). Google. 2007. Besøkt 13. august 2012. 
  • «Moon». World Wind Central (engelsk). NASA. 2007. 
• Aeschliman, R. «Lunar Maps». Planetary Cartography and Graphics (engelsk). 
• «Japan Aerospace Exploration Agency (JAXA)» (engelsk). Selene. 

• «NASA's SKYCAL—Sky Events Calendar» (engelsk). NASA Eclipse Home Page. 
• «Find moonrise, moonset and moonphase for a location» (engelsk). 2008. 
• «HMNAO's Moon Watch» (engelsk). 2005.  Se når den neste nymånen er synlig for et sted